Joseph Haydn: Symfonier nr. 102, 96 (Mirakelsymfomien) og 101, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons, Oslo Konserthus 26.3.1998
Av og til kan man få det litt ekstra moro i konsertsalen ved å legge inn små utenom-musikalske artigheter i programmet. Men da må musikken invitere til det. Og Haydns symfonier er en takknemlig mulighet. ‘Papa’ Haydn var jo selv en virkelig spass-maker når anledningen bød seg, og i hans London-symfonier grep han ofte muligheten til å legge inn litt ekstra.
Skjønt ikke alltid med like beregnet regi. I hans 96. symfoni – Mirakelsymfonien – falt lysekrona ned i salen på urframførelsen. At ingen ble drept skyldes det faktum at publikum hadde strømmet opp på podiet for å hylle komponisten. Det var da Haydn skulle ha uttalt at det likevel måtte være noe ved hans musikk, når den kunne redde så mange mennesker fra døden…
Lysekrona falt ikke ned i Oslo Konserthus i går kveld. Derimot slukket man lyset og musikerne sluttet å spille midtveis i førstesatsen. Mariss Jansons opplyste på tysk og engelsk om ‘mirakelet’ – og så kom lyset på og symfonien kunne fortsette.
I symfoni nr. 101 ble det brukt lyden av en klokke ved åpningen av annensatsen – akkurat som Haydn gjorde det i sin tid. Bare at dette lød mistenkelig mer som en metronom.
Slik kan man med enkle midler skape det lille ekstra – som gjør at hverken musikere eller dirigent tar på seg den overhøytidelige minen når de skal framføre klassisk musikk. Dermed blir avstanden til publikum også kortere.
Det hjelper også betydelig at man trives med den musikken man framfører. Som i går. For var man i stand til å nyte Haydn fra øvre parterre – der akustikken i Oslo Konserthus er på sitt beste – kunne man også oppleve et presist og velklingene samspill.
For her er problemet: nede fra salen ble klangen både grautete og tykk. Man hadde valgt å framføre Haydn med et 50-talls stort symfoniorkester – og da ble det kanskje mer Beethoven ut av det, med etterklangen fra fire kontrabasser, celloer, pauker og fire messingblåsere vibrerende med altfor stor tyngde. Men bevares, fra øverste rad låt det nesten helt perfekt.
Det burde ikke være riktig at akustiske fenomener skal gi så store utslag på en konsert. Kanskje burde man lempe litt på orkesterstørrelsen, eller invitere publikum opp på scenen i stedet? For det var jo atskillig plass til noen stolrader på begge sider av orkesteret i går.
Men løyer hadde man lagt inn – både av musikalsk og utenom-musikalsk art. Og moroa fortsetter i kveld. Da skal tre nye symfonier og nye musikere i ilden. Vi gleder oss!
Et tankekors: det utenlandske innslaget blant publikum er ikke helt ubetydelig. Hvilket jo er naturlig når en av verdens ti toppdirigenter skal lede det symfoniorkestet han har vært kunstnerisk leder for i atten sesonger! Hvorfor ikke et engelsk sammendrag i konsertprogrammet?
