Bloch: Shelomo, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 4, Oslo Filharmoniske Orkester; Anne-Britt Sævig Årdal – cello, Alexander Lazarev – dirigent, Oslo Konserthus 6.2.1998
Det startet godt allerede i første avdeling. Oslo-filharmoniens solo-cellist – Anne-Britt Sævig Årdal – ga en eksellent tolkning av Ernest Blochs mest spilte verk, Shelomo. Men høydepunktet kom etter pausen – og her fornemmer vi noe stort, noe riktig stort.
For Alexander Lazarevs ledelse av Oslo-filharmonikerne i Sjostakovitsj’ kanskje noe undervurderte fjerde symfoni bar bud om at her bør noen og enhver skjerpe seg og gripe anledningen. Først og fremst for plateprodusenter som med denne kombinasjonen har en helt unik anledning til å digitalisere en referanseinnspilling av en symfoni som ikke akkurat er overrepresentert i katalogen. Garantert vil dette bli en sensasjonelt bra CD – om spillet er av samme klasse som i Konserthuset.
Dernest har Oslo-filharmonien her et bravurnummer med en dirigent de ikke bør unngå å ta seriøst i betraktning når kommende sesongers representasjonsoppgaver og gjestespill skal planlegges. Også garantert at denne versjonen vil skape furore der den måtte bli framført – for neppe har Sjostakovitsj’ fjerde symfoni noengang før blitt spilt med slik kraft og intensitet.
Det er en symfoni som lenge har ligget i skyggen av hans øvrige store symfonier. Ikke uten grunn, for i uttrykket forsøker han seg med med klang- og formmessige eksperimenter som ikke alltid faller like heldig ut. Det er et verk tilsynelatende representativt for en ung komponist som søker et uttrykk, og som ikke virker fullt modnet.
For symfonien er ikke overrepresentert hverken i konsertsalene eller av CD-innspillinger uten grunn. Man kunne kanskje la falle noen ord om betydningen av den korrigering som fant sted under Moskva-prosessens verste tid – og som resultert i den femte symfonien umiddelbart etter – men den politiske debatten om Stalin-epokens betydning for Sjostakovitsj’ kunstneriske utvikling ønsker vi ikke å ta her. Vi nøyer oss med å konstatere at dette er en symfoni vi ikke har hørt for ofte – og at den som ble framført i Konserthuset framsto nesten som et helt nytt verk.
La det være historie. For med en slik tolkning kan denne symfonien trygt settes på programmet. Om det har noe å gjøre med russiske dirigenter av mellomgenerasjonen, vet vi ikke. Tilfeldig er det kanskje ikke at Mariss Jansons og Alexander Lazarev også her har et felles tilknytningspunkt – ved siden av den symbiose som oppstår med musikerne i Oslo-filharmonien.
Jeg må nesten sammenlikne med de legendariske innspillingene av Tsjaikovskij-symfoniene fra tidlig åtti-tall, for å finne eksempler på noe tilsvarende. Men det er ikke tvil om at her sitter man på en gullgruve av uvurderlig betydning.
Lazarev tilnærmet seg verket helt uten nøling. Umiddelbart brakte han sal og musikere til noe nær et kokepunkt. Uten å nøle bykset han opp på toppen og lot Sjostakovitsj’ mektige og dels dissonerende ladninger få fullt utløp. Og herfra og inn ble det en time med elektrisk spenning.
Det er sjelden jeg forlater Konserthuset med følelse av virkelig å ha opplevd noe stort, noe uvanlig langt utover de ellers så store opplevelsene man er blitt bortskjemt med av Oslo-filharmonien. For meg framsto symfonien som en ny opplevelse, nesten som et nytt verk. Med høy intensitet ga orkester og dirigent liv til de relativt lange partene av symfonien som til nå har framstått som mindre interessante.
Elektrisk og dirrende er de nærmeste ordene. For her holdt Lazarev salen fullstendig i sin hule hånd. Man kunne knapt høre et åndedrag det minuttet han lot sistesatsens toner forbli i minnet og han holdt dirigentpinnen oppe. Bare dét bør være et kompliment fra en fullsatt sal om hva slags inntrykk han gjorde på oss.
