Messiaen: Des Canyons aux Etoiles, Oslo-filharmonien dir.: Marc Soustrot, Yvonne Loriod-Messiaen – klaver, Oslo Konserthus 23.4.1998
Det kreves et visst mot til å gå løs på et av Messiaens store verk. Musikere, dirigent og kveldens hovedsolist, komponistens enke Yvonne Loriod-Messiaen, hadde ingen betenkeligheter med denne halvannen times eksaltert fuglesang og metafysiske visjoner. Derimot sviktet publikum, og det var sjeldent mange ledige seter i Oslo Konserthus i går kveld.
Slik frarøver man seg selv en helt unik opplevelse. Messiaen skrev Des Canyon aux Etoiles (Fra dype kløfter til stjerner) i forbindelse med åpningen av Alice Tully Hall i New York for tyve år siden. Det er inspirert av naturopplevelser i Grand Canyon (derav tittelen) – og som i omtrent alt han skrev, av fuglesang. Først og fremst er det ørken- og canyon-fuglenes sang han siterer og imiterer i dette verket, men også fuglelyder fra andre deler av verden er lagt inn i verket.
Inn i dette har han vevet sine metafysiske og bibelske visjoner med de samme dissonerende men enkle koralene i messingblåsere vi kjenner alt fra verk på 40-tallet. Men det er hans bruk av fuglelåter i kunstmusikken som er det fascinerende ved hele hans livsverk som komponist. Korte, dynamiske hugg stilles opp mot hverandre. Det er intet motiv som får tid til å dvele eller utvikle seg. Her finnes ingen lange linjer. Men det er de dynamiske skiftningene og stadige kontrastene som bærer hans musikk.
Jeg satt og lurte på hva det er som er så fascinerende ved Messiaens musikk. Uansett virker det søkt å sette seg og høre på gigantonomiske verk som dette (og andre) som består av brokker av fuglesang. Men fra første tone av bergtar det meg. De halvannen timene i går uten pause kunne gjerne vært halvannen til.
Oslo-filharmonien har vist tidligere at de eier en stor forståelse for Messiaen. Deres framføring av hans siste store orkesterverk Éclairs sur l’Au-Delà med Kent Nagano for et par sesonger siden sitter ennå i minnet som en av de virkelig store opplevelsene med dette orkesteret.
I går tok Yvonne Loriod-Messiaen seg av det krevende klaverpartiet i verket. Den lille gamle damen er tross sin alder litt av et fyrverkeri på klaver. Hun viste også mektig og tydelig stolthet etter konserten for den framføringen som de femtitalls musikerne fra Oslo-filharmonien og Marc Soustrot hadde gitt av verket og ektemannens musikk.
Merkelig, men fascinerende musikk. Messiaens verden åpner opp for visjoner og syn, også for oss ateister. Det er i videste forstand en hyllest til det levende, til naturen – kall det gjerne skaperverket – og til tonene og lydene rundt oss.
En stor aften – med mektig musikk. Neste gang Messiaen står på programmet, gjør man litt ekstra for å få publikum oppmerksom på hva slags unik musikk dette er. Man kan ikke selge Messiaen til de tilårsgamle doktorfruene som det var Brahms. Nei, gå til ungdommen og til skolene, til de som ennå ikke har ødelagt hodene sine av treklanger og dominanter.
