Gustav Mahler: Symfoni nr. 10 (Cooke-versjonen), Oslo-filharmonien, dir.: Eliahu Inbal, Oslo Konserthus 28.5.1998
Han hadde det travel med å bli ferdig med Mahlers tiende i går kveld, gjestedirigenten Eliahu Inbal. Ikke før ut i fjerde sats begynte han å få orden på de veldige klangmassene som ligger i denne symfonien. Fra da av og gjennom sistesatsen hvor vi merket oss noen praktfulle soli av orkesterets musikere, ble det en seierstriumf som førte til en applaus som varte og varte i gjentatte framkallelelser. Sisteflyet til Frankfurt rakk han neppe, Eliahu Inbal.
Den tiende symfonien ble aldri fullført av Mahler. Det er bare to av de fem satsene som foreligger noenlunde ferdigarbeidet fra komponistens hånd. Verket er fullført av Deryck Cookesom fikk det urframført i 1964, forøvrig under ledelse av Berthold Goldschmidt. Det er også et faktum at Goldschmith som med sin bakgrunn har stor forståelse for tysk-østerrisk musikktradisjon (det unge musikkmiljøet i Wien var på begynnelsen av 20-tallet flyttet til Berlin) hjalp Cooke med korreksjoner og orkestral tilrettelegging. At symfonien dermed er blitt pleiet av faglige hender, merker vi i denne satsen som framstår helhetlig i langt annen grad enn den første – som så å si er uforandret slik Mahler etterlot den. Det er helt tydelig å høre at Mahler ikke var helt ferdig med denne satsen.
Den tiende er på tross av sine dimensjoner også den symfonien som inneholder den korteste satsen i Mahlers symfoniske produksjon. Men dette må sees på bakgrunn av Mahlers dødsangst og forhold til Alma da han skrev musikken. Partituret hans er fylt av personlige meldinger til Alma og varsler om sin egen dør, noe som også framgår i i denne satsen – Purgatorium – hvor temaer fra Des Knaben Wunderhorn med referanser til ‘det himmelske liv’ flittig benyttes. Derfra og ut gjennom dødslaget som innleder den femte satsen er reneste blomsterenga for de som liker å fråtse i indre mening og Mahlers metafysiske forhold til musikk.
Vi velger ikke det, fordi det mektige dødsslaget – som låt merkelig tamt i Konserthuset i går kveld, men ikke tammere enn at en publikummer skvatt til og gjengjeldte med en rask håndklapp – egentlig ikke er annet enn inntrykk Mahler fikk fra en brannmannsbegravelse i New York i 1908, dvs. tre år før han døde.
Sist Mahlers tiende bli spilt i Oslo Konserthus var med Leif Segerstam. Den gangen tok framførelsen tyve minutter mer enn i går kveld. Og det er her vi finner forskjellen mellom en komponistdirigents kanskje noe uteskende forhold til dirigentkomponisten Mahler og en dirigent som bare ser som oppgave å gjøre en pen, pyntelig og korrekt framføring.
Derfor ble ikke førstesatsen noen stor opplevelse i går kveld og de mektige ladete stemningene som ligger i de unisone buene av bratsjer og enkeltseksjonene hos strytkerne, kom ikke tydelig nok fram. Inbal ga ikke orkesteret ro nok til å fordype seg i stoffet og han hastet videre til annensatsens scherzo som for ham virket mer betydningsfull.
Men bevares for et løft og stigning han ga etterhvert som framførelsen fikk roet seg og man nærmet seg den endelige finalen. Det var også her orkesteret fikk skikkelig anledning til å spille seg ut og vi nøt godt av all den velklangen og presisjonen som ligger i orkesteret.
Som sagt var soli-partiene en opplevelse i seg selv. Det var først i de lange fløytetonene i begynnelsen av femtesatsen at Inbal fant kontakten med Mahler. Derfra og ut var det rent ‘himmlisch’.
Med denne symfonien og neste ukes framføring av Bruckners åttende, setter Oslo-filharmonien sluttstrek for en bemerkelsesverdig konsertsesong.
