Rameau: Suite fra Les Boreades, Arvo Pärt: Te Deum, Credo Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske kor, dir.: Herbert Böck, Oslo Domkirke 26.11.1998
Oslo-filharmonien dro med seg Arvo Pärt inn i Domkirkens store rom sist i november. Som det klang!
Det var faktisk et av hans tidlige verk – Credo fra 1968 – som gjorde det sterkeste inntrykket. På tross av hans kanskje noe irriterende bruk av Bachs C-dur preludium (ikke Procol Harums ‘Wither Shade of Pale’), var denne blandingen av ekspressivitet, toneclustere, serielle elementer, tradisjonelle treklanger og religiøs korsang noe som både orkester, kor og dirigenten Herbert Böck avgjort trivdes med.
Det falt opplagt også i publikums smak. Slik undres vi, for det var ikke mange årene siden musikk som dette enten ville bli stemplet som spekulativ av forståsegpåerne og uforståelig nordheimsk av det brede publikum.
Verker er også nært beslektet med hans Collage sur B-A-C-H, som er skrevet et par år tidligere. Det var dette verket Pärt selv overvåket framførelsen av i Universitetets Aula bare for et par år siden, en begivenhet ganske unik siden det er svært sjeldent denne asketiske og sære komponisten opptrer offentlig.
Mellom hans modernistiske 60-talls verk og 90-tallet har vi fått den ‘nye’ Arvo Pärt, komponisten som i løpet få år har steget fram som en av de mest betydningsfulle på dagens arena. Med sin religiøs forankring og nyenkle musikk, ofte bare én enkelt tone, hvor stillheten er det viktigste elementet, har han fått en hel verden til å lytte.
Det er derfor vi igjen kan ta fram den ‘gamle’ Pärt, rabulisten som havnet på svartelista i det tidligerte Sovjetunionen og som måtte livberge seg som radiotekniker og filmkomponist før han gikk i ‘indre eksil’, ikke komponerte en tone gjennom flere år for så å emigrere til Vesten og framstå med sine lange vokalverk, ofte farget av bysantinsk tradisjon.
Det var også derfor at hans Te Deum ikke falt helt på plass. Herbert Böck hadde det for travelt med å framføre verket og tok seg ikke tid til å lytte til stillheten i det. Han innførte tempo i Arvo Pärts musikk – og det faller ikke alltid like heldig ut.
Her savnet vi den dimensjonen som gjør Pärts ‘nye’ musikk så fascinerende: ettertenksomheten, roen og de lange pausene.
På tross av dette gjorde verket stort inntrykk. Det er elementer i hans musikk som uansett hvordan den blir spilt gjør et uutslitelig inntrykk. Klangen i det store kirkerommet var med å forsterke opplevelsen.
Denne klangen gjorde musikerne stygge pek da Rameaus orkestersuite fra operaen Les Boreadesble framført som innledningsnummer. Plutselig hadde vi ikke bare to horn som forsøkte å treffe tonen i annensatsens allegro. Vi fikk fire, åtte, seksten!
Under kirkevelvingene formerte messingstøtene seg videre i en fet effekt av etterklang som sikkert er perfekt for sakrale korverk, men ikke for minutiøs fransk 1700-talls eleganse.
På tross av dette: det var befriende for én gangs skyld å oppleve Rameau uten ‘tidsriktige’ epokeinstrumenter. At tradisjonalister nok har sine poenger med å framføre sin musikk på relativt ‘tørre’ instrumenter utfra den tids standard, skjønner vi når denne musikken tas inn i kirkerommet.
Det ble en fest- og humørfylt framføring hvor de korte og effektfulle musikalske poengene nærmest sto i kø for å gjøre seg bemerket.
Slike kirkekonserter bør det bli fler av. Neste år må vi kreve å oppleve såvel Messias som Juleoratoriet. Og gjerne mer Pärt.
I programmet sto det mye om Arvo Pärt vi ikke visste fra før. Te Deum oppgir ECM til være fra årene 1984-86 (og ikke 1984-92) i forbindelse med opptakene i Lohjan-kirken i Finland i 1993 hvor Pärt selv var til stede. Men her tar vi sikkert feil.
Konserten gjentas fredag.
