Edv. Hagerup Bull: Chant d’hommage, Ravel: La Valse, Scrjabin: Symfoni nr. 3 Oslo-filharmonien, dir.: Arild Remmereit, Oslo Konserthus 13.11.1997
Tilbake i byen etter å ha feiret store suksesser i Wien, presenterer Oslo-filharmonien like gjerne en ny norsk dirigent, som de faktisk hentet inn fra Wien da Dmitri Kitajenko måtte melde sykdomsforfall til denne ukens konserter. Vi vil nok stifte ytterligere bekjentskap med den unge Arild Remmereit i kommende sesonger etter hans opptreden i Oslo Konserthus med Oslo-filharmonien i går kveld. En sympatisk orkesterleder som møtte utfordringen på strak arm og kom fra oppgaven med stor bravur, noe som publikum satte stor pris på.
Edvard Hagerup Bull er en komponist vi ikke hører for mye av her hjemme. Hans karriere som komponist har stort sett innskrenket seg til Frankrike, og lite nytter det her hjemme å være i slekt med selveste Edvard Hagerup Grieg. Etter hans Chant d’hommage à Jean River i går håper vi at konsertsalene her hjemme vier ham mer oppmerksomhet. Et lekent lite verk, med en fortettet spenning av dans i seg, som naturlig førte over i det mer kjent La Valse av Ravel som allerede har vist seg å være et av Oslo-filharmoniens bravur-verk.
Kveldens hovedverk var Scrjabins tredje symfoni, Le Divin Poème, et verk rystet ut av den absolutte senromantikkens metafysisk mystisisme med sin trang til hysteriske proklamasjoner og fete klanger. For det siste er det ikke mangel på hos denne komponisten, han sparer ikke på effektene med sin bred orkesterklang og musikken flyter da også som en tykk saus.
Scrjabin tåler godt betegnelsen senromantikkens Pink Floyd. Hva denne gruppa uttrykte på 70-tallet, er ikke ulikt det Scrjabin tilstrebet 75 år tidligere: store former, metafysiske visjoner, utspekulert klangverden og lange linjer.
Man kan framføre Scrjabin som den reneste katastrofe hvis man ikke har et ryddig forhold til hans veldige partiturer. Arild Remmereit og Oslo-filharmonien gikk seg i hvert fall ikke vill i Scrjabins klangverden, de maktet å kle av musikken mesteparten av sin svulstige patos og fikk den til å framstå renskåret og rensket for unødvendige effekter.
Scrjabins senromantisk toneverden og hans storslåtte bruk av orkesterpaletten burde være noe som burde passe Oslo-filharmonien godt. Derfor var det ekstra hyggelig at de kom fra oppgaven på slik imponerende måte. De dukket inn i komponistens klangverden uten å ta hans svulstige proklamasjoner altfor alvorlig og serverte oss mektig musikk, så å si uten ytre effekter og unødvendig kliss.
Det er slik 90-tallets publikum ønsker å oppleve senromantikken: fri for klisjeer, enkelt og rett-fram spilt og uten programmerte budskap som uansett må bli oppfattet inntil det ufrivillig latterlig.
Arild Remmereit kom utmerket fra oppgaven med å lede orkesteret i Scrjabins klangverden. Sympatisk, enkelt og uten effekter tillot han oss en reise inn i denne komponistens mektig-skjønne toneverden som publikum viste seg å sette uvanlig stor pris på.
Det er ikke siste gangen vi får se Remmereit i Oslo Konserthus. Og forhåpentligvis heller ikke siste gangen Oslo-filharmonien tillater seg dypdykk inn i Scrjabins toneverden; dette tåler vi utmerket godt mer av!
