Oslo Konserthus 12.3.2015 Dusapin: Fiolinkonsert, Bruckner: Symfoni nr 3, Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Renaud Capucon – fiolin
Lohengrin-feber i Oslo: Lohengrin framføres til stor begeistring på operaen i Bjørvika om dagen. I går fikk vi oppleve litt av Lohengrin også i Oslo Konserthus. Det vil si, den symfonien Bruckner skrev i begeistring over Lohengrin og for å gjøre ære på sitt store forbilde Wagner. Denne symfonien går også under tilnavnet Wagner-symfonien. En anekdote fortelles om at Bruckner og Wagner drakk så mye øl den gangen de møttes med Bruckners partiturer at han faktisk glemte hvilken av dem Wagner hadde satt mest pris på! – Det er den med trompetfanfarene, hadde Wagner svart og hadde dermed ufrivillig lagt til et oppnavn på den østerriske komponisten.
Det fortelles også at etter den heller litt heftige og turbulente førstegangsframføringen i Wien hadde en av de gjenværende tilhørerne (de fleste av publikum og orkesteret gikk underveis), Gustav Mahler, tatt vare på partituret. Mahler var i alle år en stor beundrer av Bruckner.
Det er Lohengrin i den forstand at Bruckner gjør til dels stor bruk av Wagners musikk i sin symfoni. Særlig i annensatsen hører vi det ene Lohengrin-motivet etter det andre.
I den versjonen som ble framført i går er Lohengrin-bruken betydelig dempet. Dette er en av de friserte og mest spilte versjonene. Bruckner hadde så lav selvtillit at han reviderte sine seks første symfonier så å si fullstendig. Innpå en tredjedel av denne symfonien ble gjennom årene høvlet vekk. Vi er av dem som setter stor pris på den originale tredje symfonien, den første versjonen Bruckner skrev. Forskjellen kan ikke bare høres i musikken, den opplever vi også på lengden. Opprinnelig ville den tredje vare innpå åtti minutter. I går var det knapt seksti. Det sier mye. Bruckner reviderte denne symfonien hele fem ganger, men det er likevel den versjonen vi hørte i går og den originale som framføres oftest.
Men dermed ikke sagt at det vi fikk høre i Oslo Konserthus ikke er mektig nok. Det er gedigent, rent ut sagt majestetisk. Uten tvil er den tredje symfonien en av Bruckners mest spilte.
De gedigne partiene hadde Saraste slukt begjærlig. Han lot det stå til så å si uten hemninger. Dermed kunne noe av Bruckners indre linjer nesten drukne i det massive oppbudet av trompeter og andre messingblåsere når de slo til for fullt så veggene i Konserthuset omtrent ristet.
Som tilhører ble vi nesten andpusten av dette. Da måtte vi tenke på hvordan det var for musikerne å framføre Bruckner. Dette er slettes ingen solskinnstur å legge ut på!
Fiolinkonserten til Dusapin var et overraskende nytt bekjentskap. Skimrende lyse toner høyt opp i registeret preget åpningen og avslutningen, i sannhet en virkelig kontrast mot det vi visste ville komme!
Dusapin er en 60-årig fransk samtidskomponist. Hans musikkspråk kan karakteriseres best i at han holder seg unna tradisjonelle dur-moll kombinasjoner og er åpen for mikrotonalitet og uvandte akkord-forbindelser, men dette preget ikke i utpreget grad dette verket.
Renaud Capucon hadde det rette grep om landsmannens konsert.
