Feiden mellom Oslo Konserthus og Oslo-filharmonien bare fortsetter. To år etter at eierne av konserthuset, Oslo Kommune, sørget for å feie Mariss Jansons vekk fra Oslo oppstår nye problemer.
Nå er det tydelig å se at det ikke bare dreier seg om en ulykkelig akustikksak. I det som nå rulles opp ser vi klart at problemet er langt mer omfattende enn dette.
La oss rekapitulere: Under en orkesterprøve for to og et halv år siden hev Mariss Jansons pinnen i veggen i raseri og sa at nå var det slutt.. Han sa opp sitt over 20-årige engasjement i Oslo med øyeblikkelig virkning. Årsaken var at ventilasjonsanlegget hadde begynt å bråke og forstyrret prøven. Bak dette lå en mangeårig kamp for å bedre de akustiske forholdene i konsertsalen. Sjefsdirigenten opplevde stadig vekk at det ble snakket bort, problemet møtte snirklete omforklaringer og byråkratisk-politiske snurrepipperier. For en som var vant til resultater og ikke bevandret ute i et pragmatisk politisk system med alle dens koder, var dette som kniven som stakk i hjertet.
Gjort er gjort og spist er spist, etter 22 år i Oslo og etterhvert verdensberømmelse både for dirigent og orkester, fant Mariss Jansons nye oppgaver. Og arbeidet med å bedre akustikken er nå gradvis satt i gang.
Under arkitektkonkurransen om utbyggingen av Tjuvholmen tok medlemmer av orkesteret kontakt med private entreprenører og fikk de til å legge fram forslag om et nytt privatfinansiert konsertbygg ute i havkanten, der Oslo by møter fjorden.
Tjuvholmen: et alternativ?
Samtidig sendte Oslo Konserthus ut et høringsnotat til uttalelse om framtidig bruk av det nåværende konserthuset. Alle fikk anledning til å uttale seg utenom den brukeren som er i konserthuset 90% av tiden; Oslo-filharmonien.
Etter dette oppsto en åpen polemikk med styreformannen i konserthuset om hvorfor huset i sin tid ble bygget. Den kommunalt oppnevnte styreformannen hevder, korrekt nok, at det står ikke noe sted at huset ble bygget for Oslo-filharmonien eksplisitt.
Ord for ord er det riktig, det sto i vedtektene for Oslo konserthus den gangen – nå er det tatt vekk – at det skulle være et hjem for byens ledende symfoniorkester. Som man ser er det ordkløveri å hevde noe annet.
Tanken om et eget sted for byens ledende symfoniorkester er like gammel som orkesteret selv. I snart hundre år har denne saken stått på sakskartet. Da staten endelig kom ut med pengene på 70-tallet og lot konserthuset bygge, var det ingen som var i tvil om hvorfor. I alle festordene og åpningstalene gikk dette igjen som en rød tråd: endelig hadde Oslo-filharmonien fått seg et sted å være.
La oss dvele ved dette, for det var ingen tvil den gangen om hva som lå i byggingen og det var heller ingen som helst tvil om hva som drev byggingen framover. La oss også understreke at det var staten som fullfinansierte byggingen, ikke Oslo kommune som av praktiske grunner fikk ansvaret for driften.
Det skjedde mye i Norge på 70-tallet. Kulturhus reiste seg, men overalt så man det samme. I Tromsø skulle Hålogand Teater få et eget sted, men snart ble kulturhuset – reist for statlige midler og med driftsansvar fra kommunen – offer for en driftskollisjon, teateret ble presset ut og er den dag i dag uten eget sted. Det samme så man i Førde og andre steder.
Faneordet var rasjonell drift og egeninntjening. I stedet for symfonier og Ibsen skulle vi få næringlivssseminar og kinodrift.
Så har vi kommet dit vi er i dag. Forholdet mellom det kommunalt eide konserthuset og ‘byens fremste orkester‘ er på et lavmål. Vi blir vant med å lese deres meninger og kommunikasjon med hverandre gjennom avisene.
Den som ikke sier noen ting, er den som sitter med det egentlige ansvaret for begredelighetene, nemlig Oslo Kommune. Der holder man klokelig nok for egen del helt kjeft og later som om denne saken ikke angår dem.
Men det er kommunen som utnevner styre, som igjen utnevner den daglige ledelsen ved konserthuset – og som også fastsetter de økonomiske rammene for driften. Ansvaret må ligge der og før man får byråkratene i Rådhuset på banen, jo bedre. De kan ikke i det lange løp gjemme seg og late som om dette ikke er deres problem. Hva om staten sa at forutsetningene for eieerskiftret ikke lenger er til stede, og at de tok det tilbake? Bygget er jo vitterlig reist for statlige midler.
I denne saken ser vi et godt eksempel på hvordan hensyn til kunst og kultur møter strenge økonomiske prinsipper. ‘Egeninntjening‘ og ‘markedets behov‘ står i skarp kontrast til hva Norge har tapt som kulturnasjon – og kan tape, hvis man ikke greier denne balansegangen på bedre vis.
Nå er det nye og friske tak med et engasjement fra orkestermusikernes side vi opplever. Og de får svar: pragmatiske politikere og byråkrater lar seg hisse opp over folk som ikke taler samme språk og holder samme koder som dem selv. Vi har ikke sett de siste ordene i denne saken.
