Tangoens sensuelle magi

Symfonisk tango Piazolla, Pugliese, Ginastera, Canaro m.fl., Oslo-filharmonien dir.: Rolf Gupta, Pablo Veron og Victoria Vieyra – dans, Hernán Salinas – sang, Tango for 3, Per Arne Glorvigen – bandoneon, Kristin Hauksdottir – regi. Pablo Veron – koreografi, Kristin Bredal – lysdesign, Oslo Konserthus 6.5.1999

Om en uforutvarende var kommet inn i Oslo Konserthus for å oppleve Oslo-filharmonien og møtt en smørsanger med

mikrofon og et orkester med arrangementer i reneste Grand-Prix stil, ville man ikke trodd verden sto til påske.

Det er sannelig langt fra Beethoven og Brahms til Oslo-filharmoniens tango-aften. Men med unntak av smørsangeren var det en mer enn vellykket forestilling orkesteret medvirket i. Det skal ha honnør for å tenke utradisjonelt og ikke bli altfor jålete i sin tilærming til musikken. 

Først og fremst skyldes suksessen danseparet Pablo Veron og Victoria Vieyra. De var verdt en forestilling alene. Med sin elegante tango-utførelse brakte de stemningen på topp i Konserthuset. Noe stiv var kanskje damen til å begynne med, men etter et par kjoleskift ble bun en likeverdig partner for Veron. Han er en fabelaktig danser og koreograf, og et internasjonalt navn. Jo, det er han som spiller den ene hovedrollen i Sally Potters film The Tango Lesson.

Fem dansenumre og et ekstra fikk vi oppleve – og sannelig skulle vi hatt mer. For dette var forfriskende og eggende dans som klart viste at tango er et ‘seksuelt møte mellom mann og kvinne’ som kveldens konferansier Alexandra Stølen Archetti uttrykte det. Så fikk vi klart for oss hva det dreidde seg om, den tidligere forbudte ‘bordell’dansen som ble utviklet i Argentina rundt århundreskiftet i smeltedigelen av innvandrere og arbeidsfolk. Først og fremst en dans hvor det sensuelle er framtredende, i dag utviklet til en kunstform gjennom Piazzollas musikk men også gjennom musicals og film som Pablo Veron må ta sin del av æren for.

Vi lot oss gjerne mer enn pirre. For dette var direkte, utilslørt og opphissende. Det var livskraft og humør. Og rosen må ikke bare tilfalle danserne og orkesteret, men en rad enkeltmusikere, den smakfulle lysdesignen tilKristin Bredal og regien til Kristin Hauksdottir.

Bandoneon-spilleren Per Arne Glorvigen er et internasjonalt navn. Han spiller verden rundt med ensemblet til Gideon Kremer hvor tangoen er et viktig element, nylig i Tokyo og New York. Også ensemblet Tango for 3 må nevnes med en elegant fiolinist i Atle Sponbergs skikkelse i spissen.

Foruten rene sang- og danse-numre spilte orkesteret også en sats fra Piazzollas konsert for bandoneon og orkester og Ginasteras Estançia, danser for ballett, ren symfonisk musikk med tangoen som underlag. Som i alle numrene – utenom de altfor typiske Grand Prix-pregete – låt det frisk under Rolf Guptas ledelse. Han var også ansvarlig for de fleste av arrangementene.

Foran Konserthuset var det rigget til med utegrill, tangooppvisning og servering av vin. Vi koste oss. Dette er et tiltak Oslo-filharmonien ikke bare fortjener ros for, slikt varmer og egger våre rette instinkter nå som våren bryter fram! Vi lot oss gjerne forføre, og som et par sa til oss på vei ut: ‘Nå skal vi hjem og øve!’.

Konserten gjentas fredag og lørdag.