Universitets aula 15.2.2000 Britten: Young Apollo for klaver, strykekvartett og strykere op. 16, Beethoven: Klaverkonsert nr. 2, Mozart: Symfoni nr. 41 “Jupiter”
Det Norske Kammerorkester dir.: Iona Brown, Leif Ove Andsnes – klaver
Man har en vanlig tirsdag, og glemmer de akustiske begredelighetene i Oslo Konserthus – og dets lite hyggelige konsekvenser – for en stakket stund. I stedet velger man et lokale hvor stolene nærmest faller fra hverandre, malingen skaller av i trappeløpene og trengselen er så stor at klaustrofobikere må få evig sjokk. Men akustikken er der! Fra aulaens marmorvegger og Munch-bilder slår musikken imot tilhørerne som i den reneste katedral, uten ubehagelig etterklang, men med rom og fylde til den store gullmedaljen. Her finnes ingen akustiske hull og her kan musikerne absolutt høre hverandre.
For høre gjør man i Universitets Aula. Til tider for godt. Når den orkestrale vellyden blir for stor kan man ha behov for et visst vern av øremembraen.
Men det glemmer vi. For på denne tirsdagen var det en vanvittig trengsel og endeløse køer av folk som håpet på billett til en forlengst utsolgt konsert. Leif Ove Andsnes er i byen. Han er på miniturne til våre største byer med Det Norske Kammerorkester og Iona Brown. Sammen har de nettopp sluppet en CD med tre av Haydns klaverkonserter, en svært overbevisende innspilling av konserter som ikke er for mye framført og som allerede har fått internasjonale kritikere til mer enn å heve på øyenbrynene.
Litt av denne musikken kom i går, utenom programmet. Som ekstranummer fikk vi den feiende ‘ungarske’ sistesatsen fra Haydns ellevte klaverkonsert. ‘Haydn!’ sa Andsnes kort og kontant til introduksjon – som om det sa alt.
Ennå ikke fylte 30 år nærmer Karmøy-gutten seg megastjernestatus. Bare trengselen, kaoset og begeistringen i går vitnet om det. Vi ante at hysteriet var like om hjørnet – fra det godt voksne publikum som understreket at for dem var det abonnement – men også fra en stor del yngre.
Det er første og fremst sjarmen som gjør ham til en stor pianist. Feiende frisk, sympatisk og åpen og uten divanykker deler han musikken med sitt publikum – og den tekniske briljansen er det ikke noe å utsette på.
Kanskje derfor at han og Iona Brown hadde valgt Brittens ‘ungdomsstykke’ Young Apollo op. 16 som åpningsnummer. Slett ikke Britten slik vi kanskje er vant til å høre ham, men et stykke musikk med atskillig utadvendt publikumsfrieri i seg, ivaretatt av et briljerende klaverparti i reneste Rakhmaninov-stil.
Tyngden kom til gjengjeld fram med Beethovens andre klaverkonsert. Framført av et kammerorkester på 20-30 musikere fikk vi en renskåren Beethoven ‘inn til beinet’ og et klaverspill rensket for unødvendigheter. Andsneslar seg ofte høre i Beethovens konserter. Det hører ikke hjemme å kalle denne framførelsen ‘majestetisk’. Et slikt uttrykk strekker ikke til. Andsnes har en altfor sympatisk og åpen måte å legge fram musikken på. Han inviterer oss inn i Beethovens verden med sitt eminente spill. og får godt følge av Det Norske Kammerorkester.
Applausen sto bokstavelig talt i taket i Universitetets Aula og som ekstranummer kvitterte han med Haydn-satsen.
Det Norske Kammerorkesters framføring av Mozarts Jupiter-symfoni kunne bli som nesten antiklimaks å regne. Men her fikk vi fram en nyansert og først og fremst levende tolkning som først og fremst fanget interessen gjennom ensemblets styrke: den tette nærheten til musikken – og salen. Er det noe å sette fingeren på må det være at Iona Brown eier en tendens til å detaljere musikk for mye, den kan føles for oppstykket i partier.
En feststund på en tirsdag – og noe som varmer i vinternatten!
