Finn Kalvik: Uten Skam og mening, Aschehoug forlag 2010 102 s.
Finn Kalvik/Erik Fosnes Hansen: Neste stasjon Grorud, daWorks DACD 554 2010
Finn Kalvik gjør en brakpresentasjon med dobbeltutgivelse av ny CD og bok nå i vår. Temaet for disse utgivelsene er oppveksten i Groruddalen i Stjerneblokkene rett ved Grorud stasjon. Boka er en fri samling anekdoter og historier fra hans første oppvekstår, dvs. fram til han begynte å markere seg med gitaren først på Dolphin viseklubb på slutten av sekstitallet. Det betyr at vi kanskje har en mer tyngre anlagt memoarbok i vente som kan ta seg for hans store karriere og voksne år fra ca. 1968 og utover.
Stjerneblokkene ligger så sentralt i Groruddalen det går an å komme. Geografisk hører det til Grorud, men kirka folk sokna til lå på Høybråten og skolen barna gikk på var Furuset. Sånn sett kan man godt si at Stjerneblokkene er essensen av Groruddalen. Blokkene ble bygget rett etter krigen og sto klar for innflytting fra 1951. Det var del av den sosiale boligbyggingen og det var NSB som satte opp disse genialt formete lys&luft-italiensk-pregete blokkene for sine ansatte og deres familier. På denne måten ble det et sterkt sosialt fellesskap her, men også de uheldige tingene dette fører med seg: Jantelov og mobbing.
Finn Kalvik har de siste førti årene vært med å prege norsk visesang. Av enkelte er han utpekt som ‘Norges rikstrubadur’. Hans styrke ligger i de enkle melodiene og ikke minst tekstene. Han har også tonesatt tekster av Inger Hagerup og Andre Bjercke. Likesom Inger Hagerup treffer han alle aldre med de ukompliserte og tilsynelatende naive tekstene.
Når dette er en dobbeltutgivelse ser vi tydelig hvor hans styrke ligger. Det er i kombinasjonen av tekst og musikk. CD’en er sensasjonelt bra og rager atskillige hakk over den relativt tynne boka. Men som supplement til CD’en er boka helt utmerket. Her er muntre og fornøyelige historier fra oppveksten og hans tid som oppløpen guttunge. Noe av det er forkledd og omarbeidet, bl.a. når det gjelder navn og steder. Presten har fått et annet navn enn det han egentlig hadde og ‘ripsbuskene’ blir eksempelvis ‘bringebærbusker’.
Historiene er sjarmerende og ligger i samme sjanger som CD’en. Sånn sett er de utfyllende til CD’en.
For det er CD’en som er det viktigste ved disse utgivelsene. Plata er rett og slett sterk. Til noen av tekstene og i framføringen har han fått hjelp av Erik Fosnes Hansen som vokste opp noen år senere i oppgangen ved siden av. Formelt er dette et fellesprosjekt, men det er Finn Kalvik som preger det tvers gjennom. En perle er hans vise om trosten og Hjortefot. Men det er også noe av Eriks Fosnes Hansen her. Når han synger om å ‘skrive seg vekk’ er det en vise som ikke bare handler om ham selv og sin egen oppvekst men om alle særlingene som ble voksne under en tid med bygging av landet, harde regler og sterk Jantelov.
For en som vokste opp tre oppganger bortenfor Finn Kalvik er det sterkt å høre hvordan disse årene gjenskapes og beskrives i tekst og musikk. Det rører seg sterke sentimentale stemninger i dette. Vi var en del av det som beskrives, spilte i det berømmelig ‘musikk-korpset’ til Kemp (og smakte etter endt marsjering på det hjemmelagete ‘morgenølet’ hans som var noe langt annet enn det du får kjøpt i butikken!), sykla opp til Badedammen (ja, vi sykla helt opp noe vi ikke er i stand til i dag!) og ble totalt nedsølt av leira.
Men denne boka og CD’en er noe langt mer enn historier som rører ved oss som vokste opp i Stjerneblokkene. Det handler også om etterkrigs-Norge, om oppbyggingen av landet, den tida da folk kunne ryste fattigdom, vonde kår og kalde bakgårder av seg og flytte inn i solfylte leiligheter med innlagt vann og klosett. Det handler om arbeiderklassen, vanlige folks slit og liv og det å vokse opp i et fellesskap.
En rik musikkplate og en utfyllende fornøyelig bok. Det handler om etterkrigs-Norge. Dette kommer du ikke utenom!
