The Little Red Book of Protest Songs, Med Pete Seeger, Woody Guthrie, Leadbelly, J.B.Lenoir, Josh White, Earl Robinson, Brownie McGhee, The Weavers m.fl., + DVD: Pete & Woody Talkin’ protest, Proper Box 147
Her er fagforeningssanger, borgerrettssanger og bitende satirer mot facisme og undertrykkelse, amerikansk visetradisjon i protestens og kampens tegn. Disse tre CD’ene er helt unike.
Det er en fantastisk samling av opptak fra 30-tallets arbeidsledighet og Dust Bowl-ballader og noen tiår framover helt fram til 50-tallet atomspøkelse med Pete Seeger, Woody Guthrie og fler. Samlingen har utganspunkt i IWW’s The Little Red Song Book, International Workers of the World var den amerikanske syndikalistorganisasjonen som gikk atskillig lenger enn Martin Tranmæls Dynamitt i borehullene. Det var en organisasjon som ofte forbindes med den svenske organisatoren Joe Hill, men det var jo ikke usannsynlig at Martin Tranmæl var innom bevegelsen under sine opphold i USA, i hvert fall var han sterkt påvirket av den. Det skulle være unødvendig å tilføye men for den uhistorisk nye generasjonen må kort sies at Martin Tranmæl må tillegges æren av å være norsk arbeiderbevegelses fremste navn opp gjennom alle tider.
Dette er den historiske linken til Norge (og Sverige) i denne sammenhengen. Langt klarere står det fram hva disse sangene har betydd for musikklivet i USA i alle år etterpå. Det er som å høre Bob Dylan i sin beste 60-talls-form på nytt. Dessverre er ikke han representert på disse tre CD’ene selv om han ofte på sine tidlige konserter framførte flere av sangene som er her. Det som er uomtvistelig er at den unge Bob Dylan (Robert Zimmermann) var totalt fascinert av denne musikken og folkevise-tradisjonen med sin skarpe politiske brodd som hadde oppstått med Pete Seeger, Woody Guthrie og fler. Han dro hjemmefra i Midt-Vesten til New York for å oppsøke Woody Guthrie på hans sykeleie, måtte synge på gata for å livbære seg og dermed var hans karriere i gang. Bob Dylan sier at sangen hans I dreamed I Saw St. Augustine direkte henspeiler på Joe Hill. Det er også mer Bob Dylan du hører her, eller rettere, ting som han har plukket opp og bruk som sitt eget. Woody Guthries We shall be free eksempelvis.
Men det fortsetter. Selv dagens største rockeartister bærer på sin takknemlighetsgjeld til denne musikken og den tradisjonen som ble innledet ved at Pete Seeger, Woody Guthrie og flere dro rundt i USA og sang viser på streikemøter og demonstrasjoner hentet fra IWW’s The Little Red Song Book. Det er nok å nevne Bruce Springsteen, Roger McGuinn, Emmylou Harris, Roger McGuinn, Rufus Wainwright og Jefferson Airplane. Pete Seeger er i høyeste grad i full vigør den dag i dag. Han fylte nylig 90, fikk gratulasjonstelegram fra president Barack Obama og sang på presidentinnsettelsen i Washington i januar.
På disse tre musikk-CD’ene får vi bl.a. høre originalversjonen med Woody Guthrie i USA’s uoffisielle nasjonalsang, This Land is your Land. Her er også mye blues, faktisk elektrisk fra før perioden med Muddy Waters og Lee Hooker. Leadbelly og Josh White er sterke bidragsytere. Få med deg J.B.Lenoir‘s Eisenhower blues! Historisk er det å høre Josh White synge Strange Fruit eller Leadbelly i The Bourgeous Blues.
Også borgerrettskampen har sin plass i de amerikansk protestsangene, ikke minst i blues’en, og ikke bare kampen for å organisere seg og få fagforeningsrettigheter. Det er mye sprakende satiriske og elegante talkin’ blues, og viser med bruk av kjente frelsesarmesanger – som Joe Hill gjorde mye bruk av – og andre populærinnslag som rhumba og annet, hør bare Pete Seeger og Almanac Singers framføre Round & Round Hitler’s grave.
Dette er først og fremst historiske sanger. De er uansett sammenheng helt unike. Bare det å ha samlet disse er en stor bragd og vi skal være takknemlig for å ha dem dokumentert på denne måten. Men det er først og fremst innholdet i dem vi fascineres av. Sangene forteller ganske enkelt at det er en amerikansk arbeiderbevegelse med rike tradisjoner innen sang og musikk som har nedfelt seg innen dagens rock og underholdning. Denne samlingen viser også hvor tett samarbeidet var mellom woobli’ene (fagforeningsaktivistene) og borgerrettsforkjemperne og dermed den tradisjonelle blues’en, noe vi så tydelig i 60-årene. Igjen er Pete Seeger og Woody Guthrie sterkt aktuelle, men artister som Leadbelly og Josh White var også av de ledende her.
