Fullendt Valen

Fartein Valen: Orkestermusikk vol. III, Kirkegården ved havet, La Isla de las Calmas, Ode til ensomheten, Symfoni nr. 4, Klaverkonsert
Stavanger Symfoniorkester, dir.: Christian Eggen, Einar Henning Smebye – klaver

De tynne tonene fra CD-rillene stemmer deg umiddelbart til ro og kontemplasjon. Du må bare lene deg tilbake og bli nødt til å nyte det saktmodige og innadvendte som varsomt og vakkert smyger seg fram. Fartein Valens musikk er som sjelesmøring i en stresset og oppjaget tid. Det er som musikalsk sjelebot som tar av for støy og bråk rundt deg. Klarere opplever du det ikke enn med denne tredje og siste utgivelsen i BIS-serien av Fartein Valens orkestermusikk med Stavanger Symfoniorkester.

Fartein Valen står i en særstilling i norsk musikkliv. Misjonærsønnen fra Vestlandet valgte å leve et rolig og tilbaketrukket liv i familieboligen nær Haugesund. Men han hadde musikken, en særegen og helt spesiell musikk. Han var Norgers første og største tolvtonekomponist. Han vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet og selv en Glen Gould spilte i sin tid noen av hans klaververk. Svært få her hjemme “forsto” musikken hans da den lot seg høre på 1930-tallet. Men han nådde en stor anerkjennelse alt fra tidlig av og fikk Statens Kunstnerlønn slik at han kunne trekke seg tilbake fra sitt faste bord på Teaterkafeen og over til komtemplativ ensomhet med rosene sine og musikken på Vestlandet.

Nå foreligger samtlige av hans orkesterverk i nye innspillinger. Det er en serie som bør vekke betydelig oppmerksomhet. For denne musikken har en helt spesiell funksjon, den skaper en rolig indre balanse mot alt det oppjagete rundt oss. Det er sakte glidende musikk uten de helt store erupsjonene. Krøllete nervetråder blir rettet ut. Det skjer straks tonene fra hans mest spilte orkesterverk Kirkegården ved havet setter inn.

Christian Eggen sier at komponisten Fartein Valen var sin egen verste fiende. Han slurvet stort når han skulle omsette musikken til et orkesterpartitur. Derfor ble den lydende uvergelig litt pistrete og tynn for andre og sluttresultatet ble på langt nær det kanskje komponisten hadde intensjoner om. Christian Eggen har gjort et omfattende arbeid med å studere de opprinnelige nedtegnelsene og fylle ut i orkesterklangen der han mener å finne det nødvendig. Dette har gjort tonebildet mye rikere og fyldigere. Men det er fortsatt Fartein Valen tvers gjennom. Fortsatt er det grunnstemningen, horn og fløyter mot strykere, som råder. Men det blir rett ut sagt mer fullendt. Det blir mesterlig.

Stemningen du dermed settes i er helt spesiell. Du blir lyttende og den innadvendte ikke-brautende musikken når inn til det innerste hos deg. Stillheten i musikken blir framtredende. Ikke uten grunn kommer det som skjuler seg bak titlene på et par av orkesterstykkene som Kirkegården ved havet og Ode til ensomheten mye tydeligere fram. Hans fjerde symfoni regnes som den mest helstøpte av de fire symfoniene han skrev. Den kom også til på et tidspunkt da komponistens navn begynte for alvor å bli kjent utenlands.

Som helhet er denne serien praktfull orkestermusikk og vi må være orkester og ikke minst et svensk CD-selskap stor takk skyldig for disse tre utgivelsene.