OHNE SENTIMENTALITÄT – sanger av Hans Eisler til tekst av Berthold Brecht, Anne-Lise Berntsen – sang, Trygve Brøske Ensemble
Øra Musikk OFO05
Politikk markeres seg sterkt innen CD-utgivelsene på selveste første mai. Og hvorfor ikke? Politikk er uvilkårlig en del av den klassiske musikken. All musikk er politisk, enten den er tilsiktet eller ikke. Beethoven var eksempelvis bevisst politisk i sin musikk og sitt uttrykk, Eroica-symfonien er et godt eksempel.
Anne-Lise Berntsen slipper bevisst til 1.mai denne CD’en med musikk av Hans Eisler. Hun legger ikke skjul på at nettopp denne dagen er den rette til å presentere dette utvalget av sanger som har stemplet til Brecht/Eisler over seg. Dramatikeren og teaterfornyeren Berthold Brecht er godt kjent, dessuten står Berliner Ensemble i Berlin der den dag i dag som et levende vitnesbyrd over hans teatervirke. Men Hans Eisler er tilsvarende svært ukjent. Selv om de aller fleste har hørt musikk av ham mange ganger er navnet desto mer ukjent.
Den gangen DDR eksisterte var det slettes ikke uvanlig at den øst-tyske nasjonalsangen ble spilt på idrettsbegivenheter. Den vakre hymnen, vi snakker ikke om teksten!, er skrevet av Hans Eisler. Han skrev også musikken til mange av teaterstykkene til Berthold Brecht, faktisk mer enn noen annen komponist, Kurt Weill inkludert. Han fulgte også Brecht rundt om i verden, først på flukt fra nazistene i Tyskland til USA, dernest forvist ut av USA som ledd i McCarthy‘s hekseprosesser og tilbake til Tyskland der de bosatte seg i DDR. Her ble de det nye regimets fremste kulturprofiler, Brecht grunnla Berliner Ensemble og Eisler skrev nasjonalhymnen.
Det er ikke riktig som det hevdes ved denne utgivelsen at Eisler er “Europas glemte komponist“. Teaterfolk vet veldig godt hvem han er og at han har arbeidet nært med Brecht gjennom alle år gjennom å sette musikk til mange av teaterstykkene hans. Men hans musikalske produksjon er ikke stor. I ettertid er han blitt mest kjent for sine sanger, og det foreligger flere utgaver av disse på CD, også av de som ikke har Brecht som tekstforfatter. Hans hovedverk er Eine Deutsche Symphonie som han skrev i flere etapper og som ble endelig sluttført i DDR etter krigen. Men denne symfonien med tekster av Brecht, som også kan oppfattes som en kantate, var lite populær for makthaverne i DDR. Likesom Sjostakovitsj og Prokofiev i den tidens Sovjet var han ikke ‘ korrekt’ nok, en av satsene var for eksempel klart rettet mot Ribbentrop-Molotov pakten i 1938. Eisler brukte uttrykket ‘ohne Sentimentalität‘ om symfonien. Den skulle hylle ‘arbeidernes klassekamp‘, og skulle stå som et monument over arbeiderklassens og bøndenes kamp mot fascismen. Symfonien er også sterkt preget av Eislers tolvtonespråk.
Eisler var den tredje store eleven av Schönberg (de to andre var Anton Webern og Alban Berg). Men han kom på kant med sin komposisjonslærer fordi han mente at Schönberg ble for elitistisk og sto for fjernt fra arbeiderklassens daglige kamp (noe eksempelvis ikke Webern gjorde, han fortsatte sine studier med Schönberg og samtidig sitt sosialistiske engasjement med ‘arbeiderkonserter’ på søndagene). Som Brecht var Eisler glødende kommunist.
Denne CD-utgivelsen er et funn. Anne-Lise Berntsen har samlet noen av de fremste sangene til Brecht/Eisler, dog er de mest typiske ‘teater’-sangene utelatt (kanskje forberedes en samling med disse?). Men vi får de kjente 70-talls gjengangerne Solidaritätslied og Einheitsfrontlied i ny tapning, riktignok uten Rødt Kor og Ernst Busch til et drønnende Berliner Sinfonie-Orchester merkbart tilstede. Det er også en hake ved framføringen at i førstnevnte legges Anne-Lise Berntsens stemme noe for høyt. Men kanskje det er meningen for å få fram at disse sangene av Brecht/Eisler ikke bare var marsjerende arbeidere med trommer og trompeter?
Forøvrig er det en imponerende god utgivelse. Anne-Lise Berntsen er riktignok ingen Gisela May, men hun har stemmekraft så det holder. Der vi likte henne best var når hun senker stemmen og nærmest blir en resiterende skuespiller i å framføre tekstene. To ord må også sies om det framifrå akkompagnementet av Trygve Brøske og hans ensemble. Sammensetningen er bevisst, tubaer og basun foruten fiolin, cello, piano, gitar, bass og slagverk. Selv uten saksofonen skaper det den rette balanse av tysk cabaret og musikalsk galskap.
Det er bevisst gjort å lansere musikk som dette på første mai. Knyttet neve og godt gjort!
