Amor Profane – Vivaldi arias, Simone Kermes – sopran, Venice Baroque Orchestra, leder: Andre Marcon, Archiv Produktion 477 6618
Vivaldi har inntil nylig ikke vært akkurat den mest kjente komponisten for stemmen. Hans operaer har vært så å si ukjente og hans kirkemusikk framføres i liten grad.
Slik var situasjonen inntil Cecilia Bartoli kom med sine brak-suksess med opera-arier av Vivaldi for et par år siden. Etter det har situasjonen vært en annen. I dag står Vivaldi på programmet for nesten annethvert operahus på kontinentet og vi er blitt godt kjent med de viktigste av ariene hans.
Det vil si, for mezzo-sopran. For inntil nå har Cecilia Bartoli dominert CD-markedet nrsten fullstendig med sin Vivaldi. Men nå har Deutsche Grammophon og Simone Kermes bestemt seg for å rette på dette. På Archiv Produktion kommer den italienske sopranen med et utvalgt knippe Vivaldi-arier. Det første som slår oss er at dette er forferdelig likt det som Cecilia Bartoli presenterte. Riktignok er det sopran og ikke mezzo og ariene er av den grunn ikke de samme. Men vi kjenner igjen mye av musikken og ikke minst løpene, Vivaldi måtte elske å briljere med menneskestemmen. Å få til den stakkato maskingeværliknende snatringen som Cecilia Bartoli gjør er hun riktignok en enerådende mester i verden i dag. Men Kermes er heller ingen novise i så måte!
Her er riktignok stemmeleiet høyere og atskillig lysere. Vi befinner oss i Venezia på 1700-tallets første del. Her begynte Den røde prestens opera- og vokalproduksjon som etterhvert vokste til et stort antall verk. Vi får utdrag av operaer som Tamerlano, Griselda, Orlando, Semiramide og flere. Noen av dem gis ut på CD for første gang. Vi regner med at vi i årene framover vil få ytterligere anledning til å stifte nærmere bekjentskap med hans sangkunst og at hans barokk-operaer forhåpentligvis også vil finne vei hit til Norge.
Vi vil på ingen måte stikke under en stol at en av grunnene – kanskje hovedgrunnen – til at Vivaldis sangkunst er blitt neglisjert gjennom århundrer er at man så på den som ikke mulig å synge. Synd å si det, men den tids kastratsanger hadde luft og fysikk nok til å mestre de nesten umenneskelige løpene hans. I vår tid skjærer man gjennom dette – og lar det stå til, uten kastrater.
Selvsagt er dette verken Bach eller Händel men vi må ta med oss at sistnevnte oppholdt seg i flere år i Italia og tok med seg den spektakulære sangkunsten videre over til England. Det er flott med Vivaldis sangstil som er ny og særegen for barokken. Kanskje blir den like populær med årene som eksempelvis hans Årstider?
Simone Kermes gjennomfører koloraturløpene på imponerede vis. Venice Baroque Orchestra slår tonefølge. Herlig musikk!
