Arnold Schönberg: Moses und Aron, med: Franz Mazura, Philip Langridge, Aage Haugland, Barbara Bonney, Mira Zakai, Daniel Harper, Thomas Dymit, Herbert Wittges, Kurt Link, Jean Braham, Barbara Pearson, Cynthia Anderson, Karene Zajac, Richard Cohn, Paul Grizzell, Chicago Symphony Orchestra & Chorus, dir.: George Solti, Originalinnspilling: 1984, Decca 475 8678
Moses og Aron er et overveldende verk. Det er kraftig i uttrykket og gjør et svært stort inntrykk på deg når du hører det. Først og fremst er det musikkens suggestive kraft som setter sine spor. Det er på mange måter riktig å se på operaen som Schönbergs viktigste verk, hans hovedverk.
Det er ikke bare for musikkens del vi kan si dette. Schönberg brukte Bibelen som grunnlag for denne operaen. Librettoen skrev han selv. Operaen kan sees i sammenheng med andre religiøse verk fra hans side, først og fremst oratoriet Die Jacobsleiter – det er ikke uvanlig å oppføre de to stykkene sammen som en forestilling – men også noen av hans salmer for kor som senere ble komponert i USA.
Denne operaen ble Arnold Schönberg aldri ferdig med. Men operaen oppføres som fullstendig, faktisk overraskende mye. Han gjorde ferdig de to første aktene på begynnelsen av 1930-tallet. Senere i 1937, da han oppholdt seg i landflyktighet i USA, gjorde han forsøk på å gjøre tredjeakten ferdig. Men det ble med et par skisser.
Schönberg skrev mye musikk for scenen. Fra han startet i den senromantiske og tonale form med Gurre-Lieder (1900-01, 1911) til han skrev En overlevende fra Warzawa (1947) kom det stadig verker med scenisk karakter fra hans hånd. Die glückliche Hand (1913) og Von Heute auf Morgen (1929) må regnes som operaer, mens Erwartung(1909) og Pierrot Lunaire (1912) ofte får en scenisk-dramatisk form. Men det er i Moses und Aron at han for alvor slår til i det virkelig store formatet og har formet et halvannet time stort sceneverk.
Det er ingen lett sak å framføre denne musikken. Det er konsekvent i tolvtoner. Koret – som egentlig spiller hovedrollen – opptrer i store partier med såkalt Sprechgesang. En kan kanskje si at dette kan bli en vanskelig oppgave å lytte til. Men faktum er at verket har slik ekspressiv kraft at det rett og slett trenger gjennom det som på forhånd kunne antas å være vanskelig tilgjengelig. I første rekke er det bruken av koret som er denne operaens sterke side. Du har aldri før hørt at et kor overtar i hovedrollen i en opera, men her finner du det.
– Tenk at dette er Brahms, og spill det deretter, skal George Solti ha sagt under innspillingen.
Gjennom tidene har verket utløst mange skandaler. Mange av rollene er i librettoen definert som nakenroller: som Die nackte Jüngling og Vier nackte Jungfrauen. Størst var skandalen på Amsterdam-operaen for noen år siden da instruktøren ville at hele koret skulle opptre uten kostyme og klær overhode. Det ville de selvsagt ikke, og dermed fikk hele operakoret sparken.
Det er en fremragende innspiling som Decca har gitt ut på nytt. Opptaket er fra 1984 og det er Georg Solti som leder sine symfonikere og kor fra Chicago. Moses und Aron er utvilsomt et av hovedverkene på musikkens område de siste hundre år.
