Grieg: Orkestreringer av klaververk. Grieg/Øistein Sommerfeldt: Slåtter – orkestersuite op. 72*, Grieg/Sitt; Norske danser op. 35, Grieg/Johan Halvorsen: Sørgemarsj over Rikard Nordraak EG 107, Grieg/Halvorsen: Brudefølget drar forbi op. 19 nr. 2, Grieg/Geirr Tveitt: Ballade op. 24*, Grieg/Seidl: Klokkeklang op. 54 nr. 6, *førstegangsinnspillinger, Royal Scottish National Orchestra dir.: Bjarte Engeset, Naxos 8.557854 innspilt: 2. – 3.5.2005
Naxos har gjort en kjempeinnsats med denne CD’en hvor vi hører andres orkestreringer av Griegs opprinnelige klaververk.
Grieg-året bringer oss mange positive overraskelser. En av dem er utvilsomt Geirr Tveitts orkestrering av Griegs Ballade. Det er første gangen dette verket er spilt inn i denne versjonen, og som med mye av Geirr Tveitts musikk har det sin spesielle historie.
Man trodde lenge at Geirr Tveitts orkestrering hadde gått tapt med brannen i Norheimsund i 1970. Men et manus ble funnet på Nasjonalbilbioteket i 1979 og det ble endelig fastslått noen år etter at dette virkelig var Geirr Tveitts orkestrering. Verket ble urframført i denne formen i Norheimsund i 1991 av Bergens Filharmoniske Orkester. Her får vi altså den første innspillingen for CD av verket.
Det er en spennende versjon. I stedet for å planke det rett fram har Geirr Tveitts tilført koloritter han har hentet fra sitt eget bryst. Det innebærer selvfølgelig også at det oppstår enkelte vendinger i instrumentene som avgjort ikke er Griegs. Vi kjenner igjen tonespråket i orkestersatsen. Her er det mye som minner om Hundrad Hardingtonar. Passasjene med blant andre harpe og celesta drar visse likheter.
Ballade er først og fremst et stort klaververk. Geirr Tveitt spilte det selv en rekke ganger og var godt kjent med det. Men han mente selv at det egentlig var et orkesterverk – noe han i fullt monn viser med denne orkestreringen.
Men denne CD’en kan by på mer. Omtrent like stor interesse knytter det seg til Øistein Sommerfeldts orkestrering av tre av slåttene op. 72, nr. 2, 4 og 8. Her er vi bokstavelig talt inne i en spennende verden. Det er ikke til å undres over at samtidige som Maurice Ravel var begeistret for ‘den nye Grieg‘ (ifølge Johan Halvorsen). Griegs høyst originale bearbeidinger av hallinger, springdanser og bruremarsjer (etter Myllarguten) smelter sammen Griegs egen estetikk med den opprinnelige folkemusikken i en helt annen form enn i sine tidligere verk. Det er ikke vanskelig å tenke seg at om Grieg hadde levd et tiår eller to senere kunne vi fått et uttrykk som gikk langt videre enn til å imponere franske impresjonister. Med tanke på alt det Grieg den gangen ikke tok tak i, først og fremst de mystiske svingningene og overtonene som hardingfela setter i gang, kan man godt tenke seg en nordisk Bartok som beriker seg i mønsteret av mikrotoner.
Det er også her vi kan få et aldri så lite innblikk i en verden som Grieg bare såvidt hadde mulighet til å antyde. I hans tid var han bundet til det tonale og å framføre musikk etter strikt vedtatte regler. Grieg ville sikkert nok aldri bevege seg ut i noen tolvtonerekker, selv om det er interessant å filosofere over hvilken vei det ville ha gått. Impresjonisme flere tiår før Debussy løste ut sine innadvendte klanger har vi eksempel på i op. 54 (Klokkeklang). Men i mylderet av det alt det spennende i folkemusikken, som vi får et glimt av i Slåtter, ser vi noe langt mer.
De øvrige komposisjonene på denne CD’en er godt kjent fra før. Brudefølget drar forbi har gått inn i den samlete Peer Gynt-musikken. Klokkeklang spilles tradisjonelt ved Festspillene i Bergen og Norske Danser op. 35 er et jubalongverk.
Bjarte Engeset leder De skotske nasjonalsymfonikerne på denne innspillingen og har også bidratt med ganske instruktive ord i det medfølgende plateheftet. Nå burde det være på sin plass å meddele fornyet interesse for den belgiske fullføringen av hans andre klaverkonsert i h-moll som i disse dager spilles på festivaler i Tyskand.
Grieg er en langt rikere og mer spennende komponist enn hva de altfor godt kjente standardverkene viser!
