Eyvind Alnæs: Klaverkonsert D-dur op. 27, Christian Sinding: Klaverkonsert Dess-dur op. 6, Piers Lane – klaver, Bergens-filharmonikerne dir.: Andrew Litton, Hyperion CDA67555
Det er ikke å skjule at disse to konsertene ble en hard belastning å komme gjennom. Intet negativt sagt om utførelsen, den var uten lyte.
Disse to konsertene er fra den tiden norsk musikkliv sto på det høyeste, aldri før og aldri siden har det vært spilt så mye norsk musikk i utlandet. Norske komponister fikk seg store navn som operakomponister – i Europa, ikke i Norge. Sinding var den fremste av dem, ja han var en komponist som mange mente var nesten like stor som Grieg – og langt overlegen samtidige Sibelius.
Ettertiden kom til å vise noe annet. Sinding er blitt mindre og mindre spilt, hvor mange er det som kjenner mer av ham enn det utrolig friske klaverstykket Frühlingsrauschen?
Sinding (1856 – 1941) og Eyvind Alnæs (1872 – 1932) var aktive som komponister i en tid som først og fremst var preget av overdreven utvendighet og pompøsitet i musikkspråket. De holdt seg til det senromantiske, respekten for Wagner var kanskje overdrevent stor.
Det er nettopp dette som er problemet med denne utgivelsen. Jeg kunne utmerket godt greie D-durkonserten til Alnæs som var ny for mine ører, for den saks skyld også Sindings konsert som jeg har kjent lenge til og holder mye av. Men begge to sammen og rett etter hverandre blir altfor overveldende – og rett og lett for tungt. Det er tydelig at vår tids ører i 2007 ikke er helt avstemt til helt å kunne bære monumentale musikkverk som bare er hundre år og litt til gamle.
For jeg syntes Alnås’ verk var svært sympatisk første gang jeg hørte det. Fra før har jeg en avgjort positiv innstilling til Sindings konsert. Men begge to sammen – det ble for drøytt! Derfor må konklusjonen bli, kjøp gjerne CD’en – men spill ikke konsertene rett etter hverandre! Eller gjør som jeg etterhvert fant ut. Nyt først Sindings Dess-dur, eller sett av en halv time til Alnæs. Hver for seg. Del det opp. Da vil du få disse verkene slik de er og du unngår å bli forstyrret av vår tids rasjonelle sinn når du skal høre dem.
Det er faktisk på denne måten jeg kom fram til min andre dom over denne utgivelsen: Alnæs’ konsert er et framifrå stykke musikk, et positivt bekjentskap. Den lange annsensatsen tar skikkelig tak i deg der du fordyper deg og tredjesatsen er – til denne utgivelsen å være – faktisk frisk! Det er da man må innse at Sindings verk er heller litt ufortjent slappere utført og hadde fortjent litt bedre.
Det er ikke tvil om at Sinding vil ha en stor plass i norsk og nordisk musikkliv, selv om han må finne seg i å bytte plass med Sibelius. Vi må også velge å se bort fra det avgjort store feilgrepet i hans liv da han åtte uker før sin død lot seg overtale til å bli NS-medlem. Som tiden har vist med Knut Hamsun, det går an å være stor kunstner (forfatter, komponist) og samtidig ha usmakelige synspunkter som svært få respekterer.
Hyperion har gjort denne innspillingen med den australske pianisten Piers Lane og Bergens-filharmonikerne ledet av Andrew Litton. Som nevnt, uten lyte. Kanskje vi kunne savne litt friskere anslag og mer attakk på klaviaturet – men respektabelt uansett.
Om om du vil ha denne musikken som det den er, så ta i hvert fall en lang pause mellom avspillingen av de to verkene.
