Berio: Solo for trombone og orkester (1999 – 2000), Xenakis: Troorkh for trombone og orkester (1991), Mark-Anthony Turnage: Yet another set to (2005), Christian Lindberg – trombone, Oslo-filharmonien dir.: Peter Rundel
Opptak Oslo Konserthus juni 2006, BIS-SACD-1638
Oslo-filharmonien har måttet si nei til å spille på Ultima-festivalen dette året. Det virker i seg selv noe selvmotsigende når landets fremste symfoniorkester, og antatt mest subsidierte, skal si nei til å spille på en festival for samtidsmusikk av økonomiske grunner.
I stedet slenger de på bordet en ny innspilling med det en avgjort kan kalle samtidsmusikk med den svenske trombonisten Christian Lindberg i hovedrollen. Vi vet ikke om det er riktig å si ‘i stedet’, men for oss blir det nesten slik. Det er bare å si om denne innspillingen at den er strøken på alle måter, spillet er vakkert og elegant om en kan bruke slike uttrykk – spenstig er heller det rette uttrykket når man ikke har Brahms på programmet. Solisten er prima, antakelig verdens ledende på sitt instrument, dirigenten er førsteklasses (ja, det er han som deltok på Frank Zappas siste CD-innspilling The Yellow Shark) og ikke minst, som vanlig med BIS-CD’er er det en teknisk kvalitet og gjengivelse som gjør det til en opplevelse å høre den.
Best av alt, dette er absolutt ikke neddyssende salongmusikk! Her er ingen vakre klanger eller melodier i beste Schubert-ånd. Dette er ingen CD for den gjennomsnittslige Brahms-estet. Det er ingen musikk hvor du kan lene deg tilbake i sofaen med et glass beroligende rødvin. Nei her trås det til med klanger og vanvittige passasjer, særlig hos Xenakis, som du trodde knapt er mulig for en trombone.
Det er rett og slett spenstig. Når samtidsmusikk framføres på denne måten blir du våken, aggressiv på den gode måten, fylt av tesestoron og innstilt på å gjøre noe. Virkelysten får seg et par oppovervendte vridninger. Du vil i hvert ikke oppsøke de bløtere elementer for å slappe av….
Skiva inneholder musikk som varierer sterkt. Du kjeder deg ikke akkurat i selskap med denne musikken. De to første verkene er nesten grensprengende i den forstand at de utfordrer oss til å tåle de utfordringer et nærmest vanvittig trombonespill kan gi i samspill med et orkester som ikke sitter dypt nedsunket i sidrumpa Brahms.
Det siste verket ev engelskmannen Turnage er også det nyeste av de tre. Men det er et verk som åpner opp for en helt annen verden enn i de to foregående. Her går elementer fra jazz hånd i hånd med den seriøse samtidsmusikken. Turnage utnytter mesterlig trombonens glissandoeffekter. Han ‘snakker’ med trombonen. Det smyger seg inn en sørgmodig blues.
I det hele tatt, dette er skiva for den som setter krav til musikk at det skal være noe langt mer enn en estetisk nytelse. Om det kanskje ikke er riktig å si at den kommer i stedet for deltakelse på en samtidsmusikkfestival, er det likefullt en CD som dokumenterer at Oslo-filharmonien på langt nær fører en hensovende tilværelse på toppen av sine suksesser. Og først og fremst dokumenterer den et trombonespill som kanskje er det beste en kan finne i verden for øyeblikket.
