Sjostakovitsj: Gullalderen – komplett, Royal Scottish National Orchestra dir.: José Sebrier, Naxos 8.570217-18 (2 cd’er)
Det er Sjostakovitsj-år og musikk av den russiske komponisten er over oss. En av utgivelsene i dette jubileumsåret er denne dobbelt-CD’en med hans fullstendige musikk til balletten Gullalderen.
De fleste kjenner denne musikken, i hvert fall de mest kjente partiene fra den som er samlet en svært populær orkestersuite. Den xylophon-pregete Polka‘en har i de syttifem år som har gått siden musikken er blitt skrevet gledet en hel musikkverden og den framstår som noe av det mest ‘typiske’ komponisten skrev, i den grad man kan kalle hans burleske og krasse harmonikk og ofte bitonale tonespråk – ikke minst hans lekende og snurrige melodivendinger – for noe ‘typisk’.
Men et kjennetegn er det. For dette korte musikkstykket som de øvrige delene av suiten, er blitt kjent og kjært. Det stykket som ikke er med i suiten – men som likevel er kjent for så å si alle – er hans transkripsjon av populærlåta Tea for Two, som han fant ville passe helt fint i en ballett som dette. Han kalte det Tahiti trot.
Sjostakovitsj skrev balletten på begynnelsen av 1930-tallet. Det var en spennende tid for komponisten. Hans første symfoni, skrevet som 18-åring, hadde for en hel verden slått fast hvilken musikalsk begavelse han var. I de to neste symfoniene når han på langt nær opp til samme høyden, men så følger operaen Lady Macbeth fra Mzensk og den fjerde symfonien som ikke ble framført før tiår seinere. Operaen førte til fordømmelse i en tid som raskt gikk mot intern terror i det som senere er blitt kjent som Moskva-prosessene. Dette var også grunnen til at komponisten offisielt ‘trakk’ sin fjerde symfoni fra framføring og i stedet konsentrerte seg om å skrive den bejublete femte symfonien.
Men alle trekkene vi ser i den fjerde symfonien er rikelig representert i de ballettverkene han skrev på dette tidspunktet, særlig i balletten Gullalderen som kanskje vil bli stående som det fremste musikalske uttrykket for det korte tøværet i sovjetisk kunstliv i disse årene. Han skrev balletten som 24-åring og flere fulgte i de nærmeste årene, av disse er Bolten den mest kjente. Men foruten all filmmusikken han skrev er det først og fremst i Gullalderen at Sjostakovitsj får uttrykt seg akkurat så lekende burleskt og disharmonisk som disse korte årene i sovjetisk åndsliv tillatte, med sprø innslag av jazz-elementer, saxofoner som blander seg inn i symfoniorkesterets klang og ikke minst med sine melankolske melodier og krasse akkorder.
Balletten er full av tidens ånd. Den unge tyveåringen var selvfølgelig full av begeistring for det som skjedde rundt ham. Et nytt samfunn skulle bygges og en ny mennesketype skapes. Et sovjetisk fotball-lag besøker en vestlig by, her kalt U-byen, på samme tid som en industriutstilling. Selvfølgelig er de korrupte kapitalistene fiendtlig innstilt men de proletariske heltene vinner over all motstand og beviser for en hel verden at sosialismen seirer.
Balletten har som sådan alltid stått på repertoaret til de viktigste russiske scenene, som Bolsjoi og Mariinskij-teatret i St. Petersburg hvor den også ble danset første gangen i 1930. Det skal være unødvendig å tilføye at balletten har en framtredende plass akkurat nå i jubileumsåret.
Men musikken i sin helhet får vi først ved denne CD’en. Selvfølgelig i en ‘kapitalistisk’ og ‘monarkistisk’ innspilling med det skotske kongelige nasjonalorkesteret. Jeg må si at som Sjostakovitsj-fan, spesielt for den tiden han skrev sine Tre fantastiske danser allerede som tenåring og like etter, var det et spesielt øyeblikk da jeg satte meg ned for å høre den fullstendige musikken til Gullalderen.
Selvfølgelig var nok forventningene atskillig større enn resultatet. For ballettmusikken ble, som ballettmusikk jo er, oppfattet som langtekkelig og til tider svært intetsigende. Men dette var ved første gangs gjennomspilling, og det var med spesielt høye forventinger knyttet til den. Så ble det anerledes. Det krasse og burleske tonespråket og det flertonale mønsteret i harmoniene satte meg etterhvert i en ellevill stemning. Her var intet uttrykk for sterkt, lekende disharmoni avbrudt av en melankolsk saxofon, sprudlende melodier som ikke fulgte noe tradisjonelt mønster, hvinende og pipende piccolofløyter, fanfarer, skarptrommer – you name it. Også de største plattheter, som Tahiti Tror, Tea for Two, falt inn i dette mønsteret. Herlig disharmoni, herlig musikk!
Du vil glede deg med denne musikken. Det er Sjostakovitsj på godt og vondt. Provoserende, langt fra akademiske og musikk-konservatoriale former, og bare titlene på de forskjellige numrene! Mellom foxtrot’er og tradisjonelle ballettprosesjoner, opptrår fascister og provokatører i musikalsk drakt! Hør bare: Bourgeoise-panikk som ender i Finaledansen av proletarisk solidaritet!
En musikalsk feststund!
