Penderecki: Symfoni nr. 7 ‘Seven Gates of Jerusalem’
Olga Pasichnyk – sopran, Aga Mikolaj – sopran, Ewa Marciniec – alt, Wieslaw Ochman – tenor, Romuald Tesarowicz – bass, Warzawa Nasjonale Filharmoniske kor, Warzawa Nasjonale Filharmoniske orkester, dir.: Antoni Wit, Naxos 8.557766
Jeg blir slått med en gang av dette verkets intense og kraftige karakter. Det tar deg, dramatikken i det får deg naglet fra første stund. Det er musikken som taler, for meg var det intet annet budskap i denne musikken annet enn en intens og kraftig musikkopplevelse.
Den times lange symfonien er en omarbeiding av oratoriet av samme navn som han lot uroppføre i Israel i 1997. Det opprfinnelige verket skulle være et verk for å hylle det nye årtusendet i Jerusalem. Penderecki omarbeidet det til en symfoni da det senere skulle framføres for første gang i Polen.
Det er altså ikke et dramatisk oratorium vi hører, men en symfoni som har base som et opprinnelig oratorium. Kor og solister er hele tiden tilstedeværende og framtredende. Den symfoniske formen er noe som gir verket en høyreist karakter, til å forsterke dramatikken ytterligere og meisle ut det musikalske budskapet i ennå kraftigere former. Jeg vil si at dette har blitt svært vellykket, den symfoniske formen gir verket en dramatisk og staut karakter.
Det begynner å bli noen år siden Penderecki forskrekket en hel verden med sine intense clusterakkorder i Threnos, verket som skulle minnes Hiroshimas ofre. Siden den gang har han bokstavelig talt vært på en musikalsk rundreise. Han er ikke lenger den opprørske modernisten, men en komponist som beveger seg trygt innenfor det tonale landskapet med klanger som i hvert fall ikke skremmer bestemor.
Samtidig har han gått kraftig og åpent ut mot den slags ‘modernisme’ som etter hans mening søpler til den seriøse musikken med det han mener er spekulative effekter og virkemidler. Særlig fikk han blod på tann da en polsk kollega av ham fikk sin tredje symfoni inn helt på toppen av bestselgerlistene, Top Twenty, i Storbritannia.
Siden sekstitallet har altså dirigenten og komponisten Penderecki laget musikk som kan fordøyes av de fleste uten at han faller for spekulasjoner i tonebildet. Han har også latt en religiøs grunntone være framtredende i mange av sine verk.
Så også med dette. Men undertegnete er ikke av dem som lar seg forstyrre av at budskap som fort opptrer som utenforliggende og forstyrrende, Her er det selve musikken som taler. Uansett hva man legger i begrepet ‘Jerusalems syv porter’ – den åttende er i følge jødisk tradisjon reservert Messias – er det uansett den dramatiske og sterke musikken som i seg selv har et budskap.
Og her taler det direkte og sterkt.
Penderecki er en dirigent som ofte har ledet sine verk i framføringer i Trondheim. Denne symfonien gjør at han i hvert fall ikke får færre venner i Norge.
Musikkledsagelsen er fremragende. I hendene på Antoni Wit og Warzawa-filharmonikerne og ikke minst kor og fremragende solister er dette et verk som nok en gang løfter dette fremragende orkesteret fram i første rekke, som det i sin tid gjorde med Sjostakovitsj, og som gjør inntrykk.
Stort inntrykk.
