Den sovjetiske nasjonalhymnen, Brahms: Fiolinkonsert D-dur op. 77, Konsert for fiolin, cello og orkester a-moll op. 102*
David Oistrach – fiolin, Mstislav Rostropovitsj – cello*, Moskva Filharmoniske Orkester dir.: Kirill Kondrashin
Opptak fra Royal Albert Hall, London, 19.9.1963 og 9.10. 1965, BBC Music BBCL 4197-2 Mono ADD
Edlere kan neppe denne årgangsvinen bli. David Oistrach er blandt de fremste når det forrige århundrets fiolinister skal nevnes. Utvilsomt var han den ledende blant fiolinutøvere ‘østfra’. Og Mstislav Rostropovitsj har allerede i et par desennier vært regnet som verdens fremste cellist, en trone han var i ferd med å ta over fra Pablo Casals da denne innspillingen fant sted.
I tillegg opplever vi legendariske Kirill Kondrashin som dirigent i spissen for det som den gang kalte seg Moskva Filharmoniske Orkester. I sannhet, dette er en årgangstapning fra Royal Albert Hall i London som neppe er til å komme forbi for musikkelskere!
Men miksingen av musikken på denne CD’en er høyst blandet, for å si det mildt. Den daværende sovjetiske nasjonalhymnen – russiske idag – innleder opptaket. Det er tatt med for å gi orkester og dirigent en viss honnør, ikke minst for å understreke at Kirill Kondrashin var en dirigent som også gjennom å avspille nasjonalhymnen kunne fortelle oss mye om hvilke kvaliteter han hedde som dirigent.
For undertegnete gir det imidlertid bare en smak av ‘forna dager’. Man skal likesom minnes den tid da utøvere fra tidligere Sovjet besøkte vesten for å varme opp det iskalde klimaet i spenningen mellom øst og vest.
For helt sentralt på dette opptaket står de to verkene av Brahms med eminente utøvere som dette. Selv en tidligere stormakt med sin nasjonalhymne kan i all sin velde ikke overstråle dette. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte musikken, de ‘spiller Brahms så han blir interessant’, dvs. med levende, varmt hjerte, innlevende og fargerikt.
De edle dråpene kommer etter min mening med det sobre samspillet mellom Oistrach og Rostropovitsj i annensatsen på dobbeltkonserten før veien går inn til saligheten med den trolske og lekende tredjesatsen. Dette til tross for de sprelske dobbeltgrepene til Oistrach i fiolinkonserten, også dette sterkt minnesverdig!
Det gjør ingenting at dette BBC-opptaket er i mono. Det understreker bare stemningen av dazumal, årgangstappet vin fra den gangen.
Et artig poeng bringer det medfølgende heftet med Oistrach og Rostropovitsj i noe som kunne være mer enn jovial og kollegial prat, vi bare overlater dette øyeblikket til fantasien!
Du kommer neppe nærmere noe opptak som er så levende formidlet som dette. De førti årene som er gått gir oss et minne fra en tid som gjennom disse rillene kan opppleves pånytt.
