Et hovedverk

Nordheim: Draumkvedet, Njål Sparbo – bassbaryton, Unni Løvlid – vokal, Carl Høgset – kontratenor, Rasmus Høgset – kontratenor, Torunn Østrem Ossum – mezzo, Frank Havrøy – baryton, Sigve Bøe – tenor, Benjamin Isaksen – guttesopran, Sigmund Sæverud (Jesus), Paul Ottar Haga (Grutte Gråskjegg, Sante Sålemikkjel, Engel), Åshild Breie Nyhus – Hardingfele, Mats Claesson – elektroakustikk, Grex Vocalis, Kringkastingsorkestret, Ingar Bergby – dirigent, Simax PSC 1169 (2 CD’er)

Det finnes ingen riktigere måte å feire vår fremste nålevende komponist Arne Nordheim med hans 75 år enn denne innspillingen. Dette verket ble i sin tid framført på Det Norske Teatret i 1994, i dramatisk versjon av Bentein Baardson. Den gangen var agendaen OL på Lillehammer og oppkjøringen til denne nasjonalsjåvinistiske festen.

Nå befinner vi oss i edruelig avstand over ti år etter og vi kan ta imot dette verket for hva det er uten forstyrrende påskudd. Det er et stort verk, prakfull stykke musikk og uten tvil et av Arne Nordheims hovedverk – om ikke selve hovedverk.

Derfor vil ikke bare norsk balletts største suksess gjennom alle tider, Stormen, bli stående for all ettertid som noe av det fremste i hans produksjon. Draumkvedet vil utvilsomt innta en tilsvarende posisjon – om ikke en høyere – når hans samlete produksjon skal vurderes.

Det er spennende at denne middelalderballaden har funnet en slik form mellom de nedtegnete tonerissene, som vi ikke vet hvor gamle er, og nyere musikk med elektroakustikken (‘levende’ elektronisk musikk) i forgrunnen. Spennende fordi dette er en så å si fullstendig overlevning fra vår middelalder, overlevd fordi balladen ble fortalt og sunget videre gjennom århundrene før den ble nedtegnet tidlig på 1800-tallet.

Det er sterke visjoner som preger denne store balladen. Det kan ikke la seg skjule at hovedpersonen, Olav Åsteson, opplevde dette etter å ha smakt på mere enn noen få dråper av det sterke i jula i sin tid. De sterke drømmene han opplevde i sterk fyllesjuk tilstand tar for seg hvordan han opplevde å være ‘på den andre siden’, og møte såvel den onde selv som englene.

Arne Nordheim kombinerer sin form med at den opprinnelige balladen musikalsk danner et slags riss gjennom hele verket. Men det dominerer heller ikke, like lite som hardingfela som av og til smetter igjennom. Over det hele er det en klangrikdom hvor koret og de elektroakkustiske virkemidlene står i sentrum.

Nå har de fleste dannete mennesker etterhvert måttet innse den store rikdommen som ligger i Arne Nordheims verk. Vi er forlengst forbi det stadiet da arne-nordheim-musikk nærmest var å regne som skjellsord i de mer møblerte kretser.

Draumkvedet er et praktfullt verk og stort i enhver betydning. Denne innspillingen vil bli stående som noe av det største komponisten har etterlatt seg.