Oslo-filharmonien med førstegangsutgivelser

Johan Svendsen: Sigurd Slembe – Symfonisk innledning til Bjørnssons drama– op. 8, Zorahayda – Legende for orkester – op. 11, Johan Selmer: Karneval i Flandern op. 32, Prometheus op. 50, Oslo Filharmoniske Orkester dir.: Michail Jurowski, Simax PSC 1233

Tre av verkene på denne CD’en er førstegangsutgivelser, langt over hundre år etter at de ble skrevet. Det er bare Johan Svendsens orkesterlegende Zorahayda som har vært spilt inn før. Likevel er de skrevet av komponister som er av de fremste i vår musikkhistorie.

Innspillingene daterer seg fra et par år tilbake, på den tiden da orkester og dirigent var opptatte med å spille inn sitt store CD-prosjekt til hundreårsjubileet. Opplagt er disse fire verkene overskudd fra disse innspillingene.

Det som overrasker mest med disse innspillingene er at det er Johan Selmers komposisjon Karneval i Flandern som framtrer som den mest overraskende, den opplagt mest freidige og friske. For det lar seg ikke skjule at norsk senromantisk programmusikk ikke alltid har tålt alderen sin altfor godt.

Til og med Johan Svendsens nære venn, Richard Wagner, som han bodde hos da Sigurd Slembe ble framført i 1872, var svært skeptisk til dette verket. Han skulle ha ment at det strakk seg utover instrumentalmusikkens grenser.

Verket er et symfonisk dikt – Symfonisk innledning til Bjørnssons drama heter det i undertittelen. Det er såvisst ikke av Johan Svendsens mest spilte verk. Men i denne innspillingen gis det en utforming som i hvert fall føles frisk og hjelper på tilnærmingen til det.

Zorahayda ble skrevet et par år etter. Det har undertittelen Legende for orkester og bygger på en gjendiktning av et maurisk sagn om den unge piken Jacinta som er forlatt av sin elskede (fornemmees andre tonemalerier over orientalske sagn? NB! Scheherazade av Rimskij-Korsakov ble komponert ti år senere). Men her møter programmusikken litt av veggen, det er såvisst et interessant verk, men egentlig ikke noe mer.

Derimot er det mer fres over Johan Selmers ene bidrag, Karneval i Flandern. Denne norske komponisten (1844 – 1910) er i dag så å si ukjent. Han høres omtrent ikke i konsertsalene. Men for vår musikkhistorie er han en viktig person. Han var den tredje norske komponst som i sin tid fikk kunstnerlønn, etter Edvard Grieg og Johan Svendsen. Han var en aktiv deltaker i Pariskommunen og måtte av den grunn flykte fra Frankrike tidlig på 1870-tallet med fare for sitt liv.

Hans Karneval i Flandern er en overraskende frisk og frodig komposisjon. Komposisjonen er utvilsomt denne CD’ens høydepunkt. Ikke minst på grunn av formen og den friske tonen som gis verket av orkesteret.

Prometheus regnes i ettertid som Johan Selmers viktigste verk. Men det lange symfoniske diktet – selv med sine opplagte orkestrale høydepunkt – lider av det som er den norske programmusikkens svakhet på denne tiden, det preges av mindre interessante passasjer til altfor selvhøytidelige og over’forklarende’ tekstforløp. Denne tykke svulstigheten gjør at verket føles noe utadvendt og påtvunget. Men hvis vi kan nærme oss programmusikken uten denne ekstrabagasjen – lytte til den som ‘ren musikk’, som man i ettertid har gjort med Richard Strauss (og dratt på smilebåndet av og ikke tatt helt på alvor hans Heldenleben), er vi kanskje på en god stykke vei. For det er en rikdom i denne norske musikkskatten som er uendelig stor. Glem heller ikke at i tiden fram til første verdenskrig var faktisk Norge helt i teten med denne typen musikk. Schjelderup, Sinding og alle dere andre – vi venter på deres verk!

Dermed blir denne innspillingen preget av det som kanskje opprinnelig var intensjonen med den, den skal gi oss et bilde av vår nasjonale musikkrikdom. Mye av Johan Svendsens komposisjoner spilles ikke i dag – hans tredje symfoni er kanskje tapt for alltid – og Johan Selmer har lenge måttet finne seg i å stå i skyggenes dal. Men for den tiden de levde i var verkene deres viktige. Det er derfor overraskende og sympatisk å få Johan Selmers Karneval i Flandern brakt fram til oss på denne måten. Og for Johan Svendsens del kaster hans to komposisjoner lys over en viktig del av norsk musikkhistorie, den tette forbindelsen som var mellom ham som den fremste programkomponist i Norden før Sibelius og Richard Wagner på den tiden.

I programheftet antydes det til og med at det kan være en forbindelse her til Wagners fullføring av sitt siste store drama, Parsifal. Det lar vi ligge i denne sammenheng, men interessant er utvilsomt tankeflukten.

Verdien av denne innspillingen er altså dette og at en glemt norsk komponist plutselig befinner seg i fokus igjen. Dette fortjener Johan Selmer og det skal stå Oslo-filharmonien til stor ære for denne innspillingen.

Og vi skal heller ikke stikke under en stol at innspillingen nesten kompletterer Johan Svendsens ‘samlede’. Hva mer skulle vi ønske oss?