Mozart: Symfoni nr. 40 g-moll*, Beethoven: Fiolinkonsert#, dir.: Wilhelm Furtwängler, Yehudi Menuhin – fiolin#, Wiener-filharmonikerne*, Lucerne Festival Orkester#, Innspilt hhv. 1949 og 1947, Naxos ADD 8.110996
Det finnes neppe innspillinger i dag som kan komme opp mot denne 40-talls innspillingen.
En ting er at det tekniske, lydgjengivelsen kan bli eksepsjonelt bedre med stereo-gjengivelse, digital opptaksteknikk og alt som hører den nye tid til. Men i atmosfære, intensitet, varme og følelse kommer man aldri opp til et nivå som dette.
Og teknisk holder denne innspilllingen likevel et overbevisende nivå, til tiden å være. Ingen skurr, ingen Røde Hær som marsjerer over rillene.
Her er det nemlig juvelen blant alle juveler, en av årgansginnspilllingene framfor noen annen, dirigenten Wilhelm Furtwängler rett etter krigen, før han for alvor tok til å skrante.
Wilhelm Furtwängler (1886 – 1954) var Tysklands ubestridt store dirigent på det forrige århundrets første halvdel. Han overlevde krigen og gjorde som Richard Strauss, flyttet til Sveits det siste krigsåret. Men helsen skrantet, han begynte å høre dårlig og ble muligens feilmedisinert de siste årene av sitt liv. Han ble i 1946 renvasket mot alle påstander om samarbeid med naziregimet. Det er laget filmer og teaterstykker over dette.
Musikken er likevel det viktigste, samarbeid eller ikke. Det han etterlot seg av innspillinger verdsettes i dag som noe av det ypperste som finnes av klassisk musikk. Visst kan man få Beethoven med teutonske drønn i Karajans versjoner eller i amerikanske show-innspillinger. Men intet kommer opp mot innspillinger som dette.
Her må man bare nyte. Mozarts g-moll symfoni blir edel årgangsvin.
La oss tilføye at på fiolinkonserten medvirker Yehudi Menuhin. Skal vi si noe mer?
