Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 1 fiss-moll og 2 c-moll, Leif Ove Andsnes – klaver, Berlin-filharmonikerne dir.: Antonio Pappano
EMI Classics 7243 4 74813 2 1 opptak: juni 2005
Nå venter bare Tsjaikovskijs b-moll konsert. Så har Andsnes spilt inn de tre brak-konsertene som topper listen over klaverkonsertlitteratur. Grieg i a-moll er alt gjort (to ganger) og nå følger Rachmaninovs c-moll konsert. Det er en riktig publikumstreffer. Lenge var den Rachmaninovs mest spilte konsert men i det siste har også hans tredje konsert blitt mye framført (også spilt inn av Andsnes).
Rachmaninov skrev konserten på begynnelsen av 1900-tallet etter å ha gått til hypnose-behandling. Tydeligvis effektivt fordi konserten kom raskt og ble umiddelbart en favoritt i orkestersalene. Det er blandingen av virtuositet og melodier i søt sentimental forkledningt som treffer tilhøreren med denne konserten. Selv brukbare utøvere på klaver må bare glemme å forsøke seg på den, den er skrevet av en av det nittende århundrets mest fremragende pianister – og dette framgår så mer enn gjerne.
Derfor blir å høre på denne nye CD’en todelt. Det blir først og fremst c-moll konserten som interesser for å høre hvordan Andsnes gjør denne. Dernest blir det nesten ukjent mark å få med seg den første konserten i fiss-moll. Dette er en raritet, komponert da Rachmaninov bare var i tenårene og riktignok pusset på tyve år etter uten at den har mistet noe av sin ungdommelige sjarm.
Selvfølgelig er det ingen konsert som kan stå opp mot de to etterfølgerne. Men den er interessant og frisk og med god spenst i sistesatsen. Her bidrar også Berlin-filharmonikerne sterkt. Deres spill i gjør den til sterkt minneverdig.
Fellen med c-moll konserten er åpenbar. Fra før av inneholder den så mye søt sentimentalitet at det gjelder å styre unna det mest åpenbare publikumsfrieriet. Vår tidsalder gjør at vi nesten forlanger at dette blir en konsert framført på ‘rent’ vis, saklig og objektivt hvis man kan si det slik. Til dette er Leif Ove Andsnes den rette utøver. Hans noe kjølige tilnærming gjør at han kan ha avstand til stoffet uten at det sklir over i det rene kitsch.
Det er derfor behagelig å høre en konsert som dette framført uten overdevet sordin i strykerne eller rubato hos solisten. Dette er utvilsomt innspillingens styrke, Andsnes gjør en usentimental framføring av den uten de altfor store faktene.
Det er herlig å høre på denne innspillingen av disse to konsertene og orkesterledsagelsen er den aller beste. En sikker fulltreffer!
