Sharon Bezaly: Nordic Spell, Kalevi Aho: Fløytekonsert (2002), Haukur Tómasson: Fløytekonsert nr. 2 (2001), Christian Lindberg: The World of Montuagretta (2001-02), Lathi Symfoniorkester dir.: Osmo Vänskä, Islands Symfoniorkester dir.: Bernhard Wilkinson, Sveriges Kammerorkester dir.: Christian Lindberg, BIS-CD-1499
Hun sier at hun følte at hun var henført til en slags fortryllelse over disse tre konsertene av nordiske komponister. Derav også tittelen.
Sharon Bezaly er den nye internasjonale fløyteartisten vi kommer til å høre mye om i årene som kommer. Hun har allerede en betydelig CD-samling bak seg. Og mer vil garantert komme.
Selv om det er mye Mozart og hans fløytekvartetter blant dem viser hun også at hun er ikke redd for å gå løs på musikk av i dag. Denne innspillingen er et godt eksempel. Her framfører hun vidt forskjellige verk, som Kalevi Ahos fløytekonsert som er et større verk med langsomme beskrivende tonestrukturer og til kontraster som Tómassons mer modernistiske verk og Christian Lindbergs noe oppjazzete stykke for kammerorkester og fløyte. Disse verkene er også skrevet for henne.
Det siste verket var også med på den CD’en som BIS lanserte nylig med Christian Lindbergs musikk.
Kalevi Ahos ‘symfoni’ for fløyte og symfoniorkester bringer assosiasjonene direkte til generasjonen av finske komponister før ham, i første rekke Rautavaara som også var hans lærer i komposisjon. Aho tilhører selv mellomgenerasjonen i finsk komponistliv der han står mellom Rautavaara, Kokkonen og Sallinen på den ene siden og Magnus Lindberg, Esa-Pekka Salonen og Kaija Saariaho på den andre. Konserten har to ytre langsomme satser og en livlig midtsats. Det er spesielt i de lange dvelende partiene at musikkens hans gjør inntrykk. Melankoli er en av de sinnstemninger den utløser.
Anerledes er det med det islandske bidraget. I Tómassons verk er modernismen mer påtrengende. Det er også mer ‘normalt’ kortere enn Aho’s verk og etter førstnevntes inngående beskrivende tonemalerier er det ikke å slå under at islendingens verk ikke gjør det samme inntrykk.
Men litt jazz og futt skal vi ha på denne plata. Og det står Christian Lindberg for i en konsert som også har en bitter og nærmest tragisk forhistorie.
