Weber: Oberon
Steve Davislim, Hillevi Martinpelto, Marina Comparanto, Jonas Kaufmann, William Dazeley, Monteverdi Choir, Orchestre Revolutionaire et Romantique, dir.: John Eliot Gardiner Philips 475 6563 DDD Innspilt mars 2002
Oberon av Weber er på en måte ‘baksiden’ av hans store romantiske operaer fra 1800-tallets første del. Den kom som et direkte resultat av suksessen med Jegerbruden (Der Freischütz). Men den er på langt nær oppført i samme grad som Jegerbruden selv om ouverturen er godt kjent.
Historien bak operaen er denne: Engelske krefter var imponert over Jegebruden og ville ha den satt opp på Covent Garden. De bestilte i samme slengen også en ny opera fra komponistens side og ga ham en engelsk libretto. Englandsoppholdet ble ingen lykke for komponisten som det ble for forgjengerne Händel og Haydn. Han døde mens han dirigerte Oberon der i 1826.
Denne innspillingen er foretatt på engelsk. Det er Glyndebourne-festivalens husorkester Orchestre Revolutionaire et Romantique som står for innspillingen. De er ledet av John Eliot Gardiner som sammen med Monteverdi Choir tar en pause fra kirkemusikken.
Det er en velkommen opera på CD. Selv om den i lange stykker er preget av talt dialog, og dermed ikke er langt unna det tradisjonelle syngespillet, er det en opera som er fullblodig tysk romantikk. Som hans øvrige sceneverk, Jegerbruden og Euryanthe, er den et forsmak på den senere Wagner. Denne store operakomponisten underslår ikke at det var i første rekke Weber som inspirerte ham. Umiddelbart vil man trekke paraleller til bruken av hornsignalet i operaen, et ledemotiv som faktisk trekker assosiasjoner i retning av Lohengrin.
Librettoen er høyromantikk, den også bygger på et dikt av Wieland. Selv med eventyrskikkelser som Oberon og indirekte Puck sentrale i handlingen er det ingen shakespear’sk ‘lek i skogen’ over sujettet. Derimot blander handlingen seg inn i araberverdenen og kalifens palass i Bagdad.
Utførelsen av denne operaen er mesterlig gjort. Orkesteret er midt i sitt kjernerepertoir med en slik opera og blant solistene har vi svenske Hillevi Martinpelto. Det er imidlertid et unntak: den talte dialogen kommer altfor svakt fram. Når det er dirigenten selv som står for den tekstlige bearbeidingen kunne vi ha mistanker om at han hadde intensjoner om å undertrykke elementene av syngespill. Men slik er det neppe, for Gardiner skal ha alt til det historisk korrekte. Kanskje mener han med dette at det ikke var mikrofoner i 1826? Vi savner en skuespiller som kunne presentere disse partiene på en tydeligere og mer artikulert måte.
Men man hører ikke på opera for den talte dialogens skyld. Oberon er en frisk høyromantisk opera framført her med de beste kreftene som er tilgjengelige.
