Christian Lindberg: A Componist Portrait, Helikon Wasp (2003), The World of Montuagretta (2001-2002), Condor Canyon (2000), Ty Solen är Uppe (1999), Behac Munroh (2004), São Paolo Symphony Orchesta, Swedish Chamber Orchestra, Stockholm Chamber Brass, Orphei Drängar, Basque National Orchestra, Christian Lindberg – dirigent, trombone, stemme, Sharon Bezaly – fløyte, alt fløyte, Ole Edvard Antonsen – trumpet, Robert Sund – dirigent, Christian Mandeal – dirigent, BIS CD-1428 2005 DDD
Den svenske trombonespilleren Christian Lindberg har i en årrekke gledet oss med sitt spill. Selvfølgelig har han også skrevet musikk, og det er musikk, som her, hvor han gjør bruk av trombonen og sin egen stemme.
For han er ingen ni-til-fire komponist, heller ikke som utøver. Det siste har vi fått erfare en rekke ganger. Han er en humørfyllt musiker som ikke gjør skam av å ta rockemusikkens former i bruk. Hans opptreden og påkledning i skinn og glans har sikkert ergret noen av de eldre konsertgjengerne. Men verden har gått framover siden Brahms. Og helt sikkert har også Christian Lindberg gjort det.
På denne sympatiske CD’en presenterer han sin musikk på en slik måte at vi kan ikke unngå å bli satt i godt humør. Det er på langt nær noen tradisjonelle musikkstykker han gir oss. Noen av dem er rene konserter for trombone og forskjellige andre instrumenter. Ole Edvard Antonsen deltar eksempelvis med trumpetspill på Behac Munroh.
Tekst av Strindberg framføres i Ty Solen är Uppe! i et stykke for trombone og guttekor.
Mest av alt fascineres vi av Lindbergs iderikdom, han henter settingen fra flyplasser og andre steder og omplasserer sine inntrykk til musikk. Hele tiden er trombonen i sentrum. Når han lager sine egne komposisjoner står han også friere til å utfolde seg på dette instrumentet. Det gjør han til de grader også.
Han er en musiker og komponist som først og fremst uttrykker opplevelsen. Det formelle og akademiske er ikke hans verden. Med fokus på hva musikken kan illustrere tar han oss med på spenstige reiser. Det kan kanskje være en kjedelig sveitsisk flyhall eller det kan være ekspressive ord av Strindberg. Men i disse stykkene løfter han oss ut av det bundne og over i en friere oppfatning av musikk og opplevelse.
Han kan også dra oss over i det innadvendte, som i Behac Munroh som har latt seg inspirere av to tusen gamle asiatiske tekster.
Men over det hele er en glad gjøglerglede fra en musiker som elsker det han gjør med trombonen og som like gjerne henter inspirasjon fra The Beatles som fra Stockhausen. Men han legger ikke skjul på at hans viktigste inspirasjonskilde er jazzmusikeren Jack Teagarden.
