Våre fem store – Norges nasjonalromantiske musikkarv
Johan Svendsen, Edvard Grieg, Johan Halvorsen, Harald Sæverud, Geirr Tveitt, Oslo Filharmoniske Orkester dir.: Michail Jurowski, Sigurd Slåttebrekk – klaver, Arve Moen Bergset – kvedar, Isa Katharina Gericke – sopran, Simax PSC 1260
Oslo-filharmoniens bursdagspresang til hundreårsjubileet er denne dobbelt-CD’en med utvalgt musikk av nasjonens fem største komponister. Et poeng her er kanskje at den mest kjente musikken, Griegs a-moll konsert, ble komponert i Danmark førti år før landet fikk sin selvstendighet. Og hvorvidt akkurat disse fem skal være opphøyet til de fem største kan jo diskuteres. Hva med eksempelvis Sinding?
Slaatebrek4 
Men å bli komponert utenlands mens vi var en del av unionen Norge-Sverige har a-moll konserten til felles med også andre verk på denne CD’en. Johan Svendsen (1840-1911) rakk jo knapt å oppleve landets selvstendighet, kapellmester ved Det Kongelige Teater i København som han var i siste halvdel av sitt liv. Og det internasjonale er gjennomgående for de som er representert på disse to CD’ene. Ikke bare Grieg og Johan Svendsen, Johan Halvorsen skrev sin mest spilte komposisjon Bojarenes inntogsmarsj for Bucuresti da han ble tilbudt en stilling der i sin tid. Geirr Tveitt gjorde mange av sine suksesser i Paris. Det tyske og norrøn-vennlige holder vi her utenfor. Men den korrekte hyllningssang til Heimefrontens små og store kjempere av Sæverud er også med her.
Vi stopper her, også eventuell Sinding-diskusjon, for det sier seg selv at man kan ikke få med alt på to CD’er. Man må ta et utvalg og prioritere. Og umiddelbart virker det på meg som om denne prioriteringen har noe absolutt positivt for seg.
Selvfølgelig savner vi turist-‘dødare’ som I Dovregubbens Hall, Morgensstemning og andre fra Peer Gynt-musikken til Grieg. I stedet får vi endel av Sæveruds musikk til Ibsens stykke. Noe friskere, noe nyere og slettes ikke ueffent i en slik samling. Fa’ens femsteg gjør seg utvilsomt godt sammen med Geirr Tveitts ramsalte orkesterstykker.
Utvalget slik det er gjort gjør at disse CD’ene ikke framstår som ensidig nasjonalromantikk innpakket i glanspapir. Selvfølgelig kan vi savne den norske symfonien, i den grad vi kan snakke om den. Johan Svendsens to symfonier er ikke med her, heller ikke hans fiolin-romanse, et internasjonalt shownummer.
Men slik CD’ene er satt sammen har vi full honnør til utvalget. Dette er utgivelsens sterkeste side, at man har våget å gi musikken en bevisst ramme og holde seg til denne. For slik går det nemlig an å lytte på CD’en i sin helhet uten at den føles oppstykket eller at man skal høre på nummer for nummer. Samlingen innledes med at Oslo-filharmoniens førstefiolinist Arve Moen Bergset setter i gang som kvedar med stevet Velkomne med Æra. Så overtar orkesteret i Geirr Tveitts instrumentdrakt. Flere slike eksempler følger. Dette er riktig gjort.
Når landets utvilsomt fremste kulturinstitusjon, i hvert fall internasjonalt, tar mål av seg til å gi ut en slik jubileums-CD, er det derfor viktig at man ikke faller i de glansete fellene. Her er ikke gjort det. Vi vil hevde at stykkene av Sæverud og Geirr Tveitt står for en slik friskhet i tonespråket at det vil gi enhver lytter en god opplevelse. De mer romantiske rapsodiene til Johan Svendsen (den fjerde) og Johan Halvorsen (den andre) står seg også godt i en slik sammenheng. Det er med kakafonien i Et blandet selskap at vi skjønner at Fem største-komposisjoner er et mangefasettert begrep. Bevares for en lettelse det er å høre Sæveruds Solveig synger slik Isa Katharina Gerricke framfører den. De som vil høre Grieg-versjonen eller slik den framføres i St. Petersburg i disse dager med ensemblet fra Den Norske Opera kan jo kjøpe den nylig utgitte dobbelt-CD’en med Bergens-filharmonien.
Johan Halvorsen har også med sin Bergensiana – Rokokkovariasjoner over en gammel Bergensk melodi og Harald Sæveruds Kjempeviseslåtten. En kunne jo til førstnevnte vri på det og si det slik at også de nasjonale nasjonalister har fått sin musikk representert her. Sistnevnte Sæverud-stykke ivaretar også det politisk korrekte i en mørk periode for landet utenom at det er et fandenivoldsk rått og spenstig musikkstykke.
Gjennomgangsflyten, den mjøden som krydrer blandingen eller det øllet som gjør den sterk, er Geirr Tveitts musikk. Utdrag fra hans Hardingtonar dukker skiftesvis opp sammen med kveding.
Så til selve hovedverket, a-moll konserten med Sigurd Slåttebrekk som solist. Han spilte den med Oslo-filharmonien et par måneder etter at dette opptaket ble gjort. Det er tydelig at både orkester og solist ville gjøre noe ekstra ut av denne framførelsen på denne jubileums-utgivelsen. Og stor er den også blitt i framføring og utøvelse. Utvilsomt det enkeltverket som har størst vekt på disse to CD’ene.
Noen ord må her også sies om dirigenten Mikhail Jurowski. Det høres ganske tydelig at han er på godfot med musikerne. Vi ser overhodet ingen betenkeligheter med å la en tyskbosatt russer lede landets fremste symfoniorkester i en presentasjon av musikk til hundreårsjubileet. Men vi vet at kritikken kommer slik den dessverre har for vane for slikt.
Om turistene savner de største blødmene i musikken ledsages CD’ene til gjengjeld av flotte fargefotografier av norsk natur.
Dette er sannelig to skiver det er en fryd å høre. Ypperlig spill og godt satt sammen, den rette bursdagspresang!
