Clara Schumann: Klaverkonsert a-moll, Klavertrio*,Francesco Nicolosi – klaver, Rudolfo Bonucci – fiolin*, Andrea Noferini – cello*, Alma Mahler Sinfonietta dir.: Stefania Rinaldi, Naxos 8.557552
Det var en gang ei ung jente som het Clara. Hun var musikalsk som noen, overordentlig dyktig til å spille piano og viste lovende talenter som komponist. Derfor skrev hun sin egen klaverkonsert i a-moll som tidlig tenåring. Den var grei å kunne spille når hun skulle briljere som konsertpianist.
De første skissene til denne konserten skrev hun som 14-åring. Hun tok selv klaverpartiet under urframførelsen i 1935 i Leipzig med Felix Mendelssohn-Bartholdy som dirigent for Gewandhausorkesteret. Da var hun femten.
Robert Schumann var den som instrumenterte konserten. De ble senere gift og fikk mange barn men husbonden døde tidlig som sinnsyk, hun overlevde ham med førti år. Så kom Brahms inn i bildet.
Hele tiden var hun en feiret pianist og det påstås at det bare var Franz Liszt som kunne være hennes like på 1800-tallet. Historien om Clara (Wieck) Schumann er fascinerende. Hun skrev ikke mye. Ekteskapet og alle barna tok mye av hennes tid, men i komposisjonene sine viser hun at hun langt på vei hadde mye å fare med.
Klaverkonserten er litt mer enn en moden fjortenårings verk. Den er rik på melodier og er overraskende lite svulstig i forhold til den tiden den var komponert i. Men i forhold til husbondens senere konsert i a-moll kommer den avgjort i annen rekke.
Klavertrioen i g-moll er en langt senere komposisjon og her virker hun atskillig sikrere i sitt komponisthåndtverk.
Vi bør ikke høre på musikken til Clara Schumann fordi hun var kvinnelig komponist og som Alma Mahler gift med en langt mer berømt komponist. Hennes verk står likesom Alma Mahlers helt på egne ben. Klaverkonserten er forfriskende behagelig og klavertrioen en svært positiv overraskelse.
