Gavril Popov: Symfoni nr. 1 op. 7, Sjostakovitsj: Tema og Variasjoner op. 5, London Symphony Orchestra dir.: Leon Botstein, Telarc CD 80642
I denne musikken merker vi at den nye tid med vi jern, maskiner og betong er kommet. Tredvetallet er her. Dette er en sympatisk og besnærende symfoni. Komponisten Gavril Popov er en av de mindre kjente sovjetkomponistene. Han begynner nå å få seg et navn, over tredve år etter sin død.
Gavril Popov (1904 – 72) – må ikke forveksles med den senere borgermester i Moskva! – har unngått berømmelse på linje med sin samtidige venn Sjostakovitsj. Men når hans verker nå etterhvert dukker fram fra skjul er det ikke til å unngå at vi etterhvert må innlemme ham i stallen av 1900-talls store russiske komponister.
Grunnen til at hans navn så lenge har befunnet seg i skyggenes dal er å finne i den massive kritikken som rammet sovjetiske komponister, i første rekke Prokofiev, Sjostakovitsj og Katchaturian rett etter siste verdenskrig. De ble anklaget for borgerlig formalisme og deres verk ble fordømt. Popov hadde i tillegg alt befunnet seg på denne listen etter den lille forsmaken på denne kampanjen alt på 30-tallet. Den gangen hadde Sjostakovitsj fått føle det for sin opera Lady Macbeth og sin fjerde symfoni – men rettet det straks opp igjen med sin femte. Popov fikk samme kritikken, men han hadde ikke noen ny symfoni klar i skjortearmene som kunne rette opp for sine ‘borgerlige’ synder.
Hans symfoni er et typisk uttrykk for 30-tallet og dets nyfikenhet på det nye musikkspråket, en avvisning av den senromantiske svulstigheten og med den nye tid og maskinalderen bankende på. Symfonien har klanger og spenn som vi skjønner måtte virke uvante for de partitro på 30-tallet i Sovjet, her er det spennende saker hvor eksempelvis xylophone og slagverk får dannet en verden av dynamikk som inntil da var ukjent. Symfonien er tonal og nesten veldig i formene. Men den er ikke overlesset. Litt sprellopp a la Sjostakovitsj hører vi også men i musikkspråket er de to komponistene klart forskjellige.
Det er som sagt en svært sympatisk symfoni. Førstesatsens burleske vilterhet, boblende over av ideer, er utvilsomt høydepunktet. Først og fremst peker den mot Mahler som inspirasjonskilde. Men en annen og viktigere del av musikkhistorien er at Sjostakovitsj lot seg begeistre og direkte inspirere av Popovs symfoni. Hans fjerde symfoni er hjulpet til fødselen av Popovs første. Men som kjent gikk det umiddelbart dårlig for dem begge.
Slektskapet mellom dem forsterkes med denne CD’en. For Sjostakovitsj noe lite selvstendige ungdomsverk, den skolastiske og strengt bundne’ Tema og variasjoner op. 3 fra 1922, er valgt som det andre verket. I sammenlikning er det likevel ikke tvil om hva som er det sentrale verket på denne CD’en.
Sjostakovitsj greidde å heve seg, Popov ble så å si i hele sitt liv i skyggenes del. Han skrev flere symfonier, blant annet den sjette, opera og mest filmmusikk. Men nå får vi kanskje høre mer av ham. For dette gir mersmak!
