Rautavaara: Angel of Light – Symfoni nr. 7 Angel of Light (1994), Ammunications – konsert for orgel, messingblåsergruppe og blåsere (1976-77)
Helsinki-filharmonikerne dir.: Leif Segerstam, Ondine ODE869-2
Vi skrev om denne CD’en i 1997. Nå har Naxos Norge lansert den på nytt. Vi finner så sterke kvaliteter ved denne musikken at vi finner å trykke omtalen pånytt.
Dette er en bemerkelsesverdig CD. Alt det som innledningsvis kan sies om CD’en med hans fiolinkonsert kan gjentas her – med store bokstaver. Den setter også ‘det norske’ i et pinefullt lys. Hvordan er det mulig at et land som mener seg å være noenlunde sivilisert greier å fortrenge slik musikk – og en slik komponist?
For det beklagelige er at etiketten Ondine til nå ikke har vært å få tak i i Norge. Nå har det utskjelte Naxos Norge/Musikkdistribusjon tatt skjeen i en annen hånd og skal distribuere merket. Dermed får også vi her hjemme anledning til å høre noe av det ypperste som skapes av samtidsmusikk i verden i dag.
Det blir lettere å sette Mariss Jansons‘ nylige ord i Konserthuset om at Norge betraktes ute i verden som et kulturelt u-land i relieff, når vi konstaterer dette beklagelige faktum. Men også dette: denne CD-innspillingen gjorde nærmest rent bord under platebransjens treff i Cannes tidligere i år. Sammen med innspillingen av fiolinkonserten tok den med seg omtrent det som var av priser i musikkbransjens egen ‘Oscar’-utdeling.
Hvem er så Rautavaara?
Han er finsk musikklivs store orkesterkomponist. Sammen med nylig avdøde Kokkonen og Sallinen – som komponerer samtidsopera – har han bidratt til å sette Finland på det musikalske kartet. Han betraktes som en av de mest interessante av dagens komponister. Ikke fordi han på liv og død skal være nyskapende og sprenge grenser. Hans musikalske språk er svært publikumsvennlig – uten at det på noen måte bikker over i det spekulative.
Han ble for alvor kjent for tyve år siden da hans arktiske symfoni ble skrevet. Den inkorporerer fuglelåter fra lydbånd i tonebildet, gjort på en fascinerende og spektakulær måte. Men slik fargelegging av musikken gjør han også åpen for kritikk. Hans bruk av store og dels overskjønne klangbilder kan lett møte reaksjon for det som kan oppfattes som klisjeer og publikumsfrieri.
Hans siste symfoni, den syvende, er for første gang presentert på CD med denne innspillingen. Lesere av tidsskriftet Classic CD bør allerede være fortrolig med det. Britene, som nok har en annen kulturell horisont enn de fortreffelige nordmenn, har forlengst oppdaget Rautavaara og kutt fra symfoniens siste sats ble presentert på den medfølgende CD’en som bladet hver måned har av interessante innspillinger.
Verket kan neppe kalles tradisjonelt, selv om det er i fire satser. Vekten ligger på spenningen i klangmassene. I bare den scherzoliknende annensatsen økes tempoet en smule. Forøvrig flyter musikken rolig avgårde uten de store emosjonelle og dissonerende utbruddene. For de som fra før ikke er for mye vant med samtidsmusikk, kan man trygt la ørene bli utsatt for Rautavaara.
Dette ikke sagt fordi publikumsvennlig musikk pr. definisjon har mindre kvalitet. Rautavaara skriver i et svært tilgjengelig tonespråk. Han skal ikke klandres for det – like lite som en Arvo Pärt eller for den saks skyld Schubert og Mozart.
Det er tross alt den musikalske kvaliteten som er avgjørende, ikke formen. Rautavaara har valgt en stil som han har fulgt de siste tyve årene.
Det virker som om Rautavaara i sin siste symfoni har komponert musikk som kanskje gjør dette verket like populært som hans tyve år gamle arktiske symfoni. Det forundrer heller ikke at CD’en har vært blant de mest solgte i Storbritannia i år. Og den internasjonal platebransjen var ikke snau med sine priser til innspillingen. Det kan ikke bare ha vært teknisk perfeksjon til stede eller den ypperlige framføringen til Helsinki-filharmonikerne og Leif Segerstam som har vært utslagsgivende.
Den syvende symfonien er kanskje noe av det mest interessante som er skapt av ny musikk de siste årene internasjonalt. Så får man mene hva man vil om Rautavaaras publikumsvennlige klangmasser. Akkurat uskjønt låter det i hvert fall ikke.
Det finnes som sagt mer av Rautavaara på CD. Vi har nevnt fiolinkonserten. I serien ‘Meet the Composer’ på Finlandia (distribuert i Norge av Warner) er han representert med en dobbelt-CD hvor du også finner den artiske symfonien. I denne serien kan du også finne musikk av Jonas Kokkonen og Aulis Sallinen. Og kommer du på innsiden av disse tre komponistene, skjønner du godt hvorfor Finland i dag er at av foregangslandene innen musikkverdenen. Ikke bare at de eier fremragende komponister, utøvere og dirigenter, men at de også er et operaland av rang – av nye og dramatiske sceneverk.
Verden har forlengst oppdaget de finske skattene. Nå er det på tide at Norge følger etter. Vi har mye å rette opp.
