Bruckner: Symfoni nr. 5, originalversjonen 1878, Münchner Philharmoniker dir.: Christian Thielemann, Konsertopptak 29. – 31. okt. 2004
Deutsche Grammophon 00289 477 537
I oktober i fjor høst ledet Christian Thielemann sin første konsert som sjefsdirigent for München-filharmonikerne. Det var en begivenhet som vakte gehør over en hel verden. Han avløste Metropolitan-sjefen James Levine som i årene framover vil foretrekke amerikanske konsertsaler, i første rekke New York og Boston.
I løpet av kort tid hadde alle de tre store symfoniorkestrene i München fått nye sjefsdirigenter. Mariss Jansons hadde tatt over Symphonieorchesters des Bayerischen Rundfunks, siden fulgte Thielemann og Kent Nagano som avløste Zubin Mehta som sjefsdirigent for Bayerische Staatsorchester, operaorkesteret og det eldste i Bayerns hovedstad.
Slikt går ikke stille for seg i en av verdens musikalske hovedsteder. Oppmerksomheten for denne konserten var ikke rent liten. Christian Thielemann hadde valgt ut Bruckner som sitt åpningsverk. Ikke uten grunn. Komponisten var så å si gjennom nesten hele sin levetid blitt uglesett i sitt hjemland, særlig i Wien. Men i nærmeste storby var han alltid velkommen, her ble hans musikk satt stor pris på.
Bruckners femte er ikke av mesterens mest spilte og lettest framførte symfonier. Den har store dimensjoner og med over åtti minutters spilletid er det også uvanlig å oppleve hele symfonien presset inn på en enkelt CD. Med sitt sakrale preg parret med ekstatiske jubelfanfarer fra den tyngste messingen er det en symfoni som ville passet Tysklands nye dirigentvidunder som hånd i hanske.
Christian Thielemann har nå gått fra sin stilling som musikksjef ved Deutsche Oper i Berlin. Men han er ikke ferdig med opera, den kommende nyinnstuderingen av Nibelungen-Ringen i Bayreuth vil ha ham som musikalsk leder.
Faktisk er den femte symfonien et verk som nesten hadde fortjent å bli kalt Bruckners ‘München’-symfoni. Originalversjonen ble første gang framført her i 1935 og i 1985 ble konsertsalen, Philharmonie i Gasteig, innviet med nettopp denne symfonien. Det sitter altså mye i veggene når Christian Thielemann valgte denne symfonien for sin første konsert som sjefsdirigent i München.
Selv om Bruckner-innspillingen i første rekke er et konsertopptak fra en stor begivenhet, er det likefullt også en stor Bruckner-innspilling. Etter at den første uroen har gitt seg med førstesatsen – som serverer sine høydepunkt uten omsvøp – kommer adagioen glidende fram, majestetisk og rolig. Her har både orkester og dirigent tatt seg tid til å gi oss en levende og varm symfoni. I sistesatsen forsøker Bruckner seg med lange fugepartier.
Dette er et konsertopptak og bærer preg av det. På pluss-siden kommer den elektriske tettheten som gjerne følger med fra en viktig konsert. På minus-siden kommer at lyden blir noe mindre perfekt enn hva et studio-opptak kan gi. Men gjengivelsen er likevel overraskende klar.
