Arvo Pärt: Pro et contra – konsert for cello og orkester* (1966), Symfoni nr. 1 (1963), Collage über BACH (1964), Perpetuum mobile (1964), Maied aed (1959), Symfoni nr. 2 (1966), Truls Mørk* – cello, Estonian National Symphony Orchestra, Ellerhein Girls’ Choir, Paavo Järvi – dirigent
innspillinger fra februar, juni og august 2003 Virgin 7243 5 45630 2 7
Selvfølgelig interesser Truls Mørk på denne CD’en. Som gammel ihuga Pärt-fan fra den gang knapt hans Krämer-innspillinger var å få tak i norske platebutikker, er det et stort øyeblikk å høre vår hjemlige cellist ta fatt på Arvo Pärt.
Det er ikke store cello-konserten Pärt har laget. I tid varer den under ti minutter, og det er jo et spørsmål om man med den formen komponisten legger opp til kan kalle den for en konsert. Men den har i hvert fall i seg concerto grosso-formen og da burde det meste være gjort.
Det er et par voldsomme drag cellisten utsettes for og det er neppe dette cellostykket man setter på for nybegynnere. Her må utøveren være teknisk på høyden og beherske de tekniske utfordringene som en naturlig del av musikken. Selvfølgelig kan man ikke si om Truls Mørk at han ikke mestrer de tekniske utfordringene utfordringene som den estniske samtidskomponisten legger opp til.
Verkene på denne CD’en skrev Pärt i sin første periode som komponist. De er altså komponert før han fant den musikkformen han er kjent for i dag. Det var først etter at han hadde kommet fram til sin minimalisme, gjerne påvirket av fortidens bysantinske musikk, at han for alvor ble et ikon på den internasjonale komponisthimmelen.
Forandringen tok sted samtidig med at han flyttet til vesten og tok bosted i Hamburg. I sitt gamle Estland – som den gang var en provins i store Sovjetunionen – var det ikke helt enkelt å være komponist med ikke-konforme ideer. Sitt sprelske sinnelag uti tonekunsten fikk Pärt utløp for ved å skrive nærmest svært moderne musikk. For makthaverne ble den nesten tålelig med sine lange partier i dur og moll med lån fra tidlige tiders musikk.
Han var påvirket av tidens strømninger. Den serielle musikken, som vi kan høre i noen av hans tidlige musikkstykker, vek tidlig plassen for mer dynamisk preget musikk. Ikke direkte pling-plong men på langt nær tonalt. Det var oppsiktsvekkende og sympatisk musikk som vakte endel positiv opppmerksomhet i ny-musikk kretser utenlands og tilsvarende negativ mottakelse i hjemlandet som den gang var styrt av sovjetnikkedukkenes direktiv om sosialrealisme i kunsten.
Han kunne derfor ikke livberge seg som komponist i Estland men arbeidet som radiotekniker og ved å skrive film-musikk. Denne perioden av hans liv var kanskje nødvendig for at hans grublende karakter kunne søke fram til den musikkformen han er kjent for i dag. Stillheten, de mange pausene, er blitt et begrep i musikken hans. Men altså ikke i disse verkene.
Ved siden av den norske cellistens spill er det verket Meie Aed (Vår have) som tildrar seg spesiell oppmerksomhet her. Det er et verk som ble skrevet alt i 1959 og er selvfølgelig preget av forholdene. Derfor ingen sprelsk pärtisme i dette verket men et OK hyggelig opus for jentekor og orkester, akkurat slik som kommissærene ville ha det. For å si det slik, til og med slike verk fra Arvo Pärts side påkaller den mest åpenbare interesse.
Ellers er vårt inntrykk av denne CD’en at dette er så å si den definitive plateutgivelsen av Arvo Pärts 60-talls musikk. Framført av estlendere, utenom Mørk, er dette dyktig gjort. Til og med den amerikanske dirigenten Neeme Järvi har estlandsk opphav, han har jo gjort samme langvarige innsats for Gøteborg-symfonikerne som Mariss Jansonsfor Oslo.
Merkelig å tenke på at det var to baltere som hevet våre to nordiske orkestre inn i stjernestatus….
Men det er en annen historie. Dette er musikk som enhver burde unne seg. Symfoniene er i seg selv et funn med sine sprelske hopp mellom tonale riffs fra Tsjaikovskij til Bach til serialisme og dymaniske utbrudd.
