Wagner: Tristan og Isolde
Deborah Voight, Thomas Moser, Robert Holl, Petra Lang, Peter Weber, Markus Nieminen
Kor og orkester fra statsoperaen i Wien dir.: Christian Thieleman Deutsche Grammophon 474 914-2 Opptak fra statsoperaen i Wien mai 2003
En ny Tristan og Isolde. Lenge har vi savnet den virkelig store nye innspillingen av denne operaen. Hvordan stiller så den nye seg?
På godt og vondt er dette et forestillingsopptak. Positivt fordi det har den varme, intensitet og nærhet som bare et slikt opptak kan gi. Negativt fordi mikrofonplasseringen ikke har vært helt heldig. Av og til høres solistene langt langt borte i fra og vi må mistenke den ellers bryststerke sangerinnen Deborah Voight for å ha en dårlig dag.
Men slik er det heldigvis ikke. For hører man på dette opptaket flere ganger er det ikke til å unngå at man slås av den kraften som sangsolistene har. I første rekke Deborah Voight og Thomas Mosersom elskovsparet.
Denne produksjonen av Tristan og Isolde var helt ny for statsoperaen i Wien for et år siden. Det er Günter Krämer som har vært ansvarlig for regien.
Den umiddelbare styrken på opptaket er den musikalske ledelsen til Christian Thieleman. Formidabel rett og slett. Det fire timers dramaet har fått et dramatisk løft og en utvikling underveis som er påtakelig og svært imponerende. Christian Thieleman tar tak i de forskjellige fasettene ved musikken på en imponerende måte. Lytt bare til Tristans entreer. Umiddelbart endrer musikken helt karakter. Det er som vi minnes tilsvarende scener fra sisteakten av Götterdämmerung. Det blir voldsomt, fengende og engasjerende.
Eller de gangene da fiendskapet plutselig endrer seg til et lite gnist av det helt motsatte. Magisk rett og slett. Det er ikke bare den største musikkdramatikeren vi har sett til nå som står bak dette verket, det ledes også av en ung dirigent som til fulle har grepet ned i dette dramaet og gitt det en musikalsk drakt som er imponerende.
Så har han også god hjelp fra solistene og statsoperaens orkester som her spiller langt over måte. For anledningen kaller de seg ikke Wiener-filharmonikerne som de i virkeligheten er, for statsoperaens orkester består delvis av de fremragende musikerne herfra når de ikke er i Musikverein eller på turneer og delvis er det Wiener-filharmonikernes store omland som rekrutteringsorkester.
Uansett hva de kaller seg spiller de helt fremragende.
Christian Thieleman er nå ferdig med Berlin, dets intriger og operaenes vanskelige situasjon ved overgangen til en stiftelse felles for de tre husene. I stedet har han overtatt etter James Levine som sjefsdirigent for München-filharmonikerne. Hvilket forplikter for forgjengeren var samtidig sjefsdirigent for Metropolitan-operaen, som han er ennå og fortsatt vil være når han tar over etter Seizi Ozawa som Boston-symfonikernes nye sjefsdirigent. Ringen er kort, for Ozawa er som kjent den nye sjefsdirigenten for statsoperaen i Wien fra denne sesongen av.
Dessuten er denne innspillingen en herlig revansj for Deborah Voight. Hun vakte tidligere i år store bruduljer etter at hun ble vraket i Covent Garden på grunn av sin fedme. En hel operaverden sto opp i harnisk for man kan ikke unnlate å engasjere dyktige operasangere for annet enn deres stemme, kan man ikke! Det hjelper mindre at hun skulle synge i en rolle som syltynn Ariadne og hadde vokst ut av det kostymet hun hadde ved premieren for noen sesonger siden. Hun tok umiddelbar revansj i Die Walküre på Metropolitan og her sang hun mot ingen ringere enn Placido Domingo.
Men hennes Isolde er heller ikke å forakte. Her har man den endelige dokumentasjonen for hennes stemmekraft for de som ikke har mulighet for å svippe over Atlanteren. Den er imponerende. La deg bare ikke lure av den uheldige mikrofonplaseringen som den østerriske radioen er de egentlige ansvarlige for.
Vi må heller ikke glemme hennes medspiller Thomas Moser. Han er herlig befridd for heltetenorenes gnåleri som dessverre også til en viss grad har gjort seg gjeldende i Wagner. I den lange tredjeakten synger han den hardt skadde og syke Tristan på en mesterlig måte.
Høydepunktet i denne innspillingen ligger etter min mening i annenakten. Her har de to elskende åtti minutter så å si for seg selv. Den ene scenen hvor Brangänes stemme når inn til dem fra dekket fjernt fra om å ta seg i akt og være varsomme, lyder nesten magisk. Det retter opp atskillig av det inntrykket som er skapt av mikrofonenes feilplasering som særlig Ingrid Bjoner-eleven Petra Lang har vært offer for.
Dessuten er det her intensiteten i dramaet mellom de to elskende når sitt høydepunkt. Mesterlig ivaretatt. Rabalderet helt på slutten av scenen blir tegnet som en nesten logisk følge av syttifem minutters elskov og ledes mot den tredjeakten, den lange veien fram mot døden.
Mesterlig! Mesterlig
