Schönberg: Friede auf Erden – orkesterversjonen og korversjonen, Die Jakobsleiter – oratorium
Dietrich Henschel, Jonas Kaufmann, Salomé Kammer, Heidi Meier, Stephan Rügamer, Michael Vollé, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Rundfunkchor Berlin, dir.: Kent Nagano Harmonia Mundi HMC 801821
Av og til må det gå an å si at man liker sær og uforståelig musikk. Jeg vil aldri påstå at Arnold Schönberg skrev for de store masser, slik Eisler anklaget ham for ikke å gjøre. Jeg må bare gi min tilslutning til dette spesielle, det helt sære og sannsynligvis totalt uforståelige for folk flest, for noen endog plagsomme. Slikt må være lov, fra tid til annen.
Jeg vet ikke hvorfor denne musikken av Schönberg appelerer så sterkt til meg eller hvorfor den treffer meg akkurat slik den gjør. Men slik er det. Og en får bare godta det. Atonal musikk er atonal. Korrekt nok heter den tolvtonemusikk i våre opplyste dager, men innerst inne sier vi atonal musikk akkurat som vi kaller en neger for en neger og ikke farget afroamerikaner.
Musikk som har femtetrinn som nestsiste stopp før den lander trygt på grunntonen etter et lite hvileskjær på fjerdetrinn, ligger inne i oss helt fra barnsben av. Disse tre trinnene – tre grep på gitaren om du vil – var musikkverdenen før Schönbergs tid. Etter ham ble alt kaos og uforståelig. For man ‘forstår’ ikke atonal musikk. Det den skaper hos meg er i stedet noe langt annet. Jeg kan få tanker til førtitalls film noir, tåkefylte scener hvor plottet ikke er ni til fire, eller jeg kan vekkes til tankespennende flukt i alt det ubevisste som ligger og kverner et sted. Det som er spennende med slik musikk er at den får tak i det vi ikke vet noe om eller kan sette ord på og heller aldri gir rettvinklete svar eller forklaringer.
Oratoriet Jacobsleiter er en komposisjon som ble skrevet i årene 1915 – 23, en tid hvor også komponisten noen måneder avtjente sin plikt i skyttergravene. Det er ikke et oratorium som overbeviser ved sin størrelse. Det er relativt kort. Jeg treffes ikke av teksten, for ærlig talt, den går meg stort sett hus forbi. Jeg har ikke angang giddet og bladd i librettoen for å se hva dette er.
Der komposisjonen tar meg er ikke ved uttrykket og det ekspressive, men ved den indre ‘dialogen’, stemningen. Ikke har jeg ord for å peke på hva og hvorfor, men slik trengs kanskje ikke alltid?
Jeg ser at dette er et verk som har sin særegne tiltrekning på publikum. I Wien settes det på nytt opp på statsoperaen i dramatisk form, og det sier sitt. For statsoperaen i Wien har et publikum som er av de mest tradisjonelle i verden, her vil man gjerne få operaen anrettet som på besteforeldenes tid. Selv Mahler var – er? – for nymotens for dem.
Dette oratoriet er forsynt med verket Friede auf Erden – orkesterversjonen og korversjonen – som start og slutt. Det setter i hvert fall den rette stemningen.
Jeg vil ikke garantere at alle har samme opplevelse med Jacobsstigen. Men noen vil , kanskje, bli tatt av det. Og da vil jeg legge til at innspillingen er med full surround-effekt (SACD), for de som ønsker slik audofil vidundereffekt. Og at det tidligere radiosymfoniorkesteret i Berlin lenge har ligget og vaket i overflaten til den mest perfekte orkesterlyd som kommer fra denne byen.
Med slike innspillinger behøver de ikke lenger vake.
