Berlioz: Symphonie fantastique, Le Mort de Cléopatra*
Wiener-filharmonikerne, dir.: Valery Gergiev, Olga Borodina – mezzo-sopran*, konsertopptak Philips 475 095-2
Skalk lukene, advar naboene og sett deg godt til rette! Dette er musikkopplevelse som gir en garantert feststund – og CD’en kan absolutt ikke spilles på lav styrke. Forbered deg på marsjen mot skafottet og heksesabbaten for det er her de virkelige utladningene kommer.
Det skulle bare mangle at ikke tidens mest aktive og omtalte dirigent også gjorde en innspilling av Berlioz nå i jubileumsåret. Og da får vi den i konsertopptak fra Musikverein på syttende mai eller rundt deromkring i år, og denne ‘søttendemai-CD’en inneholder mer, her er kantaten Kleopatras død med mezzosopranen Olga Borodina.
Her er intet spart. CD-selskapet har ikke gjemt på noe for å gjøre denne musikken og opptaket så rått og fett som mulig. Det drønner i de digitale rillene og har du vært så lite forutseende at du avlytter denne CD’en pr. øretelefon, er varige hørselsskader nesten garantert!
Her har vi et eksempel på hvilken styrke som ligger i konsertopptak og levende kontakt med publikum. Nå er de akustiske forholdene på de beste i Musikverein og det er kort vei og god kontakt mellom podium og sal, også til mikrofonene slik vi her får bevist. Det fascinerende med denne innspilllingen er ikke bare at det er – fantastiske Wienerfilharmonikerne, og skjønne Borodina – det er mer enn dette, det er essensen av hva en levende atmosfære kan gi et CD-opptak.
Gergiev har her ikke med sitt orkester fra Mariinskij-teatret i Leningrad eller Rotterdam-filharmonikerne som han er sjefsdirigent for, eller for den saks skyld orkesteret fra Metropolitan hvor han nå tjenestegjør som første gjestedirigent, nei han har ikke tid til å drasse med seg et hundremanns orkester. Han drar dit orkestrene er og heller ikke har han tid til å gå i studio. Opptaket skal gjøres her og nå!
Det er denne her-og-nå stemningen som gjør dette opptaket så spesielt bra. Det er også relativt upolert og den rå framføringen passer denne musikken som Berlioz skrev som 27-åring, i en ekstatisk tilstand av drømmer og visjoner, noen er til og med så frekke å antyde at disse synene han hadde kunne skyldes visse andre ting…
Dette er musikk så rett fram det kan la seg gjøre. Og det er Gergiev på sitt beste. Skaff deg denne innspillingen så fort du kan!
