Cecilia Bartoli: The Salieri Album
Cecilia Bartoli – mezzosopran, Orchestra of the Age of Enlightenment dir.: Adam Fischer
Antonio Salieri (1750 – 1825) er kjent for oss gjennom den lite sympatiske framstillingen han blir gitt i teaterstykket Amadeus hvor det åpent spekuleres i at han var den hemmelige mannen bak bestillingen av Mozarts ‘døds’rekviem og også direkte ansvarlig for mesterens tidlige bortgang.
Dette er et emne som har opptatt musikkhistorien helt siden 1790. Rimskij-Korsakov skrev en opera over dette temaet på 1890-tallet og spekulasjonene om sjalusi og intriger som førte til mord har fritt fått anledning til å florere i de to hundre årene etter Mozarts død.
Dette har fratatt Salieri omtrent all ære. Og ganske ufortjent har hans store musikalske produksjon blitt liggende omtrent urørt. Få kan med hånden på hjertet si at de kjenner en av hans ikke mindre enn 39 operaer, endog navnet på noen av dem!
Kanskje ville det være riktigere å si at Salieri har hatt en ikke uvesentlig betydning for musikkhistorien for andre ting enn Mozarts død og at hans innsats i så måte ikke er av helt liten betydning. Det er liten tvil om at han så på vennen Glucks reformoperaer med svært positive øyne og at hans egen produksjon er svært påvirket av Gluck. Han ble også musikklæreren til senere størrelser som Beethoven, Schubert og Liszt.
Det er noe av dette som Cecilia Bartoli kanskje kan rette opp med denne CD’en. For her tar hun for seg partier fra Salieris operaer. Ikke uventet, for henne forrige CD var med Gluck, og her får vi etterfølgeren. Noe av det samme vi hørte på hennes innspillinger med Vivaldi og Gluck gjentar seg her, snatrende mitralijøsestemme og sprang på grensen til det overmenneskelige og utrolige.
Men mange av disse ariene er laget i en tid da det ekvillibistriske begynte å vike veien for det søkende og romantiske. Dette preger også denne CD’en. For selv om dette er operaer i umiskjennelig Glucks tonespråk, hører vi også innimellom gjenklang av de beethovenske klanger i et større orkester. Trompeter gjaller og pauker slår, revolusjonen og den nye tidsalder gjør sitt inntog!
Vi må velge å se Cecilia Bartoli som en utøver av aller fremste rang, verdens utvilsomt fremste mezzosopran, og derfor ikke en musikkhistoriker som skal påprakke oss ting vi ikke vet eller burde vite. Men vi må akseptere at hun i sin kunst tar fatt i musikk som er blitt liggende mer eller mindre død, men med den tilføyelse at hun med sine Vivaldi-operautdrag sannsynligvis er den eneste i verden som er i stand til å utføre slike halsbrekkende tonesprang.
Derfor er disse innspillingene mer enn velkomne. Musikalsk gir de oss innblikk i et så å si ukjent land og stemmemessig er det Bartoli på sitt beste. Vi ønsker velkommen komponisten Salieri, snart to hundre år etter hans (naturlige) død!
