Sibelius: Symfonier nr. 6 og 7, Tapiola
City of Birmingham Symphony Orchestra dir.: Sakari Oramo Erato 09277-49144-2
Det begynner å bli litt tid siden vi ble overstrømmet av innspilllinger med City of Birmingham Symphony Orchestra. Men det var den gangen dirigenten het Simon Rattle og EMI var blitt lei av en sta Mariss Jansons som bare maste på Brahms og derfor trengte et nytt førsteband i stedet for Oslo-filharmonien som i noen hektiske år ble det symfoniorkesteret i verden som ga ut flest nyinnspillinger av klassisk musikk
Nå har vi orkesteret på nytt på et nytt CD-merke og denne gang er dirigenten Sakari Oramo som har ledet et av britenes aller fremste orkestre i noen sesonger. At det har vært mer enn vellykket, bærer denne innspillingen sterkt preg av.
Jeg kan ikke peke på noe definitivt i denne innspillingen og la meg heller ikke begynne å analysere det jeg hører. For inntrykket er desto mer overbevisende, sjelden har jeg hørt en Sibelius-innspilling med slik nerve og intensitet som denne!
Det er nok av Sibelius-innspillinger å sammenlikne med. La meg like gjerne ta et par av de bedre, Berlin-filharmonikernens berømte innspilling med Herbert von Karajan. Eller den som Osmo Vänskä gjorde med Lathi-filharmonikerne bare for et par år siden. To innspillinger som i hvert fall for meg har representert høydepunktet når det gjelder disse to symfoniene.
Men her er det forskjell. Det som slår meg er roen. Det stresses ikke, det er ikke noe mas med å få musikken unna i metronomfart. Men det er heller ikke flytende og søkt mystifiserende slik mange velger å fortolke Sibelius.
Det er enkelt. Rett fram. Det er atmosfære. Ikke slik at vi fornemmer staute hvite bjørketrær mot knallblå himmel som Karajan har en tendens til å spekulere i. Nei, her er furumoene, de tusen innsjøer og andre nærliggende lignelser holdt unna på strak arm, musikken framstår med letthet, klarhet – uten sødme.
Det er denne stemningen Oramo makter å tegne med denne innspilllingen. Jeg vil uten å nøle karakterisere den som noe av det beste jeg har hørt på CD i år, kanskje noengang av Sibelius, det er alldeles uten like.
Her skjønner vi at City of Birmingham Symphony Orchestra har fått seg en sjefsdirigent av virkelig format, en som kan løfte arven etter han som i dag er sjefsdirigent über alles, primas inter primas, Simon Rattle i Berlin-filharmonikerne.
Sibelius nestsiste og syvende symfoni – den siste ble flammenes rov – er berømt for sin noneakkord. Hele symfonien i en sats er bygget opp rundt denne akkorden som mot slutten langsomt lar seg løse opp. Det veldige tonemaleriet som stiller seg opp rundt denne akkorden er blitt tolket svært forskjellig – og dessverre mange ganger spekulativt. Men her stemmes vi til ro. Ingen fortolkning eller forklaring ligger bak bare musikk som rent og rolig stemmer sinnet til kontemplasjon.
For en innspilling! For en dirigent!
