Bach: Matteus-pasjonen BWV 244
Deborah York, Julia Gooding, Magdalena Kozena, Susan Bickley, Mark Padmore, James Gilchrist, Peter Harvey, Stephan Loges, Gabrieli Players dir.: Paul McCreesh Deutsche Grammophon Archiv Productionl 474 200-2
Påske og høytid hører uvergelig sammen med Bachs største verk. Nå foreligger en innspilling av Matteus-pasjonen med Paul McCreesh.
Matteus-pasjonen er tross sin overveldende lengde et av Bachs mest spilte kirkeverk. Det framstår ved siden h-moll messen, Johannes-pasjonen og Juleoratoriet som et av hans fire store monumentale verk. Det er fremdeles mye som er uklart med verket, hvilken besetning det egentlig var skrevet for og hvilken versjon som er den mest korrekte i henhold til opphavsmannen. Det verket vi kjenner i dag er det som Mendelssohn hentet fram hundre år etter at det ble skrevet, og selvfølgelig underlagt de justeringer han fant nødvendig.
Verket ble første gang framført langfredag på slutten av 1720-tallet i Leipzig som en del av selve gudstjenesten. Det er en hendelse som vi knapt kan forestille oss i dag, hvordan få plass til to timer og førti minutters kirkemusikk i selve gudstjenesten? Dessuten hadde Bach til rådighet et kor av forvorpne guttunger som det var et svare strev med å holde disiplinen på og tilfeldige sammeraskete musikere.
Verket veksler mellom resitativer, solopartiet for sangsolistene og usedvanlige vakre koraler for kor. Noen av dem føyer seg inn som noe av den vakreste koralsang vi har i dag. Pasjonen inneholder også dramatiske partier.
Det sier seg selv at dette er et verk av usedvanlig dimensjoner med stor skjønnhet. En blir nesten slått til jorden av den mektige rikdom av velklang som stiger fram. Lengden til tross – det kreves sitt med to og en halv time – inntrykket en sitter tilbake med er mektig og rikt.
På denne innspillingen er korpartiene dempet. Ofte er det ikke mer enn to utøvere som utgjør de forskjellige stemmene, men for å være helt helt ærlig, dette drukner i den totale skjønnheten. Eller kanskje bedre, at ensemblet er mindre gjør at det låter tettete og bedre.
Det er musikk som stemmer til høytid og kontemplasjon.
