Gustav Mahler: Symfoni nr. 1 og 9
Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons
Konsertopptak 27. – 28.10.1999 og 13. – 14.12.2000 Simax PSC 1270
CD-coveret viser skyformasjoner med glødende solstråler bak. Det er noe symbolsk over dette som forteller mye om denne innspilllingen.
For dette er den etterlengtede Mahler-innspillingen, lansert allerede for litt over to år siden av Mariss Jansons som den gangen ikke overlot noen tvil om at Mahler var det neste store prosjektet, og at samtlige av symfoniene sto for tur. En Mahler-pakke vil følge, to symfonier til er på vei, men utover dette er det uvisst.
Her har Oslo-filharmonien og dets tidligere sjefsdirigent fått dokumentert med skikkelig ettertrykk hva som bodde i deres symbiose. Vi kan si at det begynte med Tsjaikovskij-symfoniene på begynnelsen av 80-tallet og ender opp med Mahler tyve år seinere.
Den gangen ble innspillingene hyllet i respektable Grammophone som de fremste som noengang var gjort av Tsjaikovskijs symfonier. Vi skal være svært forsiktige med å si noe tilsvarende om deres Mahler-innspilling. For her er konkurransen skarp og innspillingene staute, vi vil allerede nå eksempelvis si at Claudio Abbado og Berliner-filharmoniens konsertopptak av den niende symfonien fra et par år tilbake må finne seg i å være topp-punktet så langt.
Men at Oslo-filharmonien rekker høyt med denne dobbelt-CD’en er det ikke tvil om. Det er en ruvende innspilling opp mot det aller beste som foreligger totalt sett.
Sterkest er de i den første symfonien. Dette konsertopptaket fra 1999 var egentlig bare tenkt for NRK. Men at det gjør seg på CD er det ingen tvil om.
Symfonien starter friskt og lyst, allerede i åpningstaktene fornemmer vi det vide spennet i framføringen, her får skyformasjonene bokstavelig talt et treffende bilde! Denne versjonen blir først og fremst en glad-hyllest til det frodige og varme. Et spesielt clou her er tredjesatsen som bygger på barnesangen Fader Jacob. Vi har hørt mange versjoner av den, men i denne får vi en spenningsfylt og dels nervedirrende opplevelse.
Den niende symfonien har motsatt stemning av den første. Her er det melankolien og ettertanken som rår grunnen og i den over tyve minutter lange sistesatsen får Mariss Jansons understreket denne dysterheten. Det var også den siste hele symfonien som Mahler fikk fullføre.
Samlet gjør de to symfoniene et sterkt inntrykk. Det er ikke hverdagskost av musikk, og det er heller ikke hverdagskost av Mahler. Morsomt er det også å konstatere at opptakene er gjort i det akkustisk elendige Konserthuset. Hvem skulle ha trodd det? Men lytter man nøyere etter finner man at romklangknappen har vært ofte i bruk, men gjort med en slik følelse at det ikke søles med effektene.
Her må mye av rosen tilfalle produsenten Krzysztof Drab. Det er et gjennomarbeidet produkt vi har fått. I motsetning til EMI som brukte lokalet i alle sine mer enn tyve CD-innspillinger med orkesteret, har man her hatt bare to tagninger av hver symfoni til disposisjon. Resultatet er ikke klippet og limt – men en helhet hvor framførelsen og kontakten med publikum er det sentrale.
Dette er også en seier. Og det er nok et bevis på hvor viktig publikum er – for de utøvende. Magefølelsen som oppstår av slik levende kontakt lar seg tydelig avlese i resultatet. Den som er redd for at publikumsstøyen kan bli påtakelig nærværende og forstyrrende, får her en behagelig overraskelse. Særlig for undertegnete som under konserten med den niende symfonien ble stresset og fortvilet over enkeltes publikummeres uhøflige hosting under stille partier. Men heldigvis har man hatt to (!) tagninger å ta av, og heldigvis er slike ulyder effektivt filtrert vekk.
Dette er en Mahler-utgivelse som vil rangere blant de fremste som er gjort de senere år. Det vil være et flott monument over en sjefsdirigent som i sin tid med dette symfoniorkesteret fikk det opp til de største tinder.
For at det er absolutt elite, er det ingen tvil. Dette er utsøkt Mahler, fremragende spilt og med en majestetisk hånd bak. Mariss Jansons vil her understreke sin plass som en av sin tids store Mahler-dirigenter, nå som han tar fatt på sin oppgave i Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, som sto for noen av 60-tallets beste Mahler-innspillinger. Og om et par år er han i Amsterdam i spissen for Concertgebouw-orkesteret, kanskje verdens fremste Mahler-orkester i dag.
