Josef Haydn: Symfonier 70-78
The Hanover Band dir.: Roy Goodman Helios CDH55120-22 (3 CD’er)
Jeg bare hører stønnene fra alle dem som ser for seg en uendelig rekke med kjedelig intetsigende bruksmusikk når jeg nevner en CD-serie som skal omfatte samtlige av pappa Haydns 104 symfonier.
Men her er det bare å glede seg. For snart ti år siden var plateselskapet Hyperion og The Hanover Band ledet av entusiastiske Roy Goodman i gang med å spille inn samtlige av Haydns symfonier. De kom knapt halvveis i utgivelsene, men av det som kom, London-symfoniene og Paris-symfoniene i første rekke, fant vi fort at dette var en musikalsk skatt. Orkesteret framførte dem på en frisk og freidig måte, uten nøling og rett på.
Litt av forklaringen ligger i at de tok Haydn som han var. Det var ikke noe 110 manns symfoniorkester som framførte han med all sin teutonske velde og finkulturelle ballast. Nei, her var det knapt tredve musikere som så ut til å trives særdeles godt med det de gjorde. Og de fikk smittet sin glede over på oss tilhørere.
Dessverre holdt det ikke helt til mål den gangen. Over hundre symfonier er tross alt et løft for et plateselskap som ikke akkurat er verdens største. Men nå er Helios i ferd med å ta opp der Hyperion slapp. Såvidt vi kan se er det de samme innspillingene fra 1994 eller deromkring som nå hentes fram fra velvene og er pusset opp og gjort klar til utgivelse.
På disse tre CD’ene får vi symfonirekken fra nr. 70 til 78 fordelt på tre CD’er. Det er symfonier skrevet i årene 1870-80, i hans såkalte Esterhazy-tid da han var husmusiker hos fyrsten av samme navn og disponerte et orkester. Hans oppgave var å komponere serenade-liknende musikk til festligheter og lange middager. Ut av dette kom symfoniene som etterhvert vokste og ble til en helt ny musikkform, kanskje den viktigste overhodet.
Haydn er symfoniens far. Derfor er det interessant å følge ham i denne nesten uendelige rekken av musikk som startet som taffel-serenader og endte med fullverdig kunstmusikk.
Her står disse ni symfoniene i en mellomstilling. Haydn var på spranget ut i den store verden og disse symfoniene var av de siste han fullførte for Esterhazy-fyrsten.
Noe av det er riktig spenstig og frekt gjort. Et ekstra pluss her er selvsagt spillet som oser av freidighet og en frisk stemning. Til tider blir det rått og vi kan bare ane at selskapelighetene på 1700-tallet nok ikke var all verdens uskyldige.
Blant finessene på disse tre CD’ene finner vi hornkvintetten på nr. 72. Du vil ikke tro det før du får hørt det! Og husk at dette var instrumenter som satte krav til munn, pust og lepper på en langt annen måte enn vi kan forestille oss.
Dette er musikk som garantert setter deg i godt humør!
