Messiaen: Des canyons aux étoiles
Orchestre Philharmonique de Radio France, dir.: Myung-Whun Chung Deutsche Grammophon 471 617-2
Myung-Whun Chungs innspillinger av verker av Messiaen runder nå en bemerkelsesverdig bøye. Mens den forrige innspillingen av La transfiguration de Notre-Seigneur Jesus Christ nok hadde sin øyeblikk som ikke kalte på den absolutt største entusiasme, er forholdet det stikk motsatte her.
Des canyons aux étoiles er et av Messiaens aller seneste verk. Det halvannen times orkesterverket ble fullført for knapt 25 år siden og er et av de aller siste verk fra mesterens hånd (han døde i 1992). Det er et spektakulært verk. Tittelen sier det meste: visjoner fra ørkenkløftene til stjernene.
Musikken er bildeskapende. Her er Messiaen nesten romantisk. Han legger ikke hindringer i veien for de mest banale lydeffekter, vindmaskinen har en sentral rolle til å begynne med når ørkenen skal beskrives.
Verket er innspirert av et besøk i Utah-ørkenen på begynnelsen av 70-tallet. Her opplevde komponisten et ørkenlandskap som skiftet i farger, mest i alle varianter av rødt. Dette synet omplanter han til musikken, men mest gir han plass for sine fuglelyder. Ørkenens mest framtredende fugler får sin plass og klaveret og blåserinstrumentene, noen ganger et horn, presenterer deres sang, eller kall mot stjernene. Basisen – landskapet, ørkenen, skaperverket – er lagt til strykerne, messinginstrumentene og vindmaskinen.
Mens Messiaen noen gangen nok blir litt metafysisk i sine verk, er det stikk motsatt her. Naturbeskrivende musikk, direkte landskapsrelatert og skrevet så direkte at vi formelig kjenner den røde sanda brenne under føttene. Verket har en like fengslende karakter som hans mye tidligere opera Saint Françoise d’Assise og kanskje mer. For her er visjonen av det enorme ørkenlandskapet – opp mot stjernene – et sentralt element. Det er naturalistisk og konkret. Det er ikke bare CD-coveret som er rødt.
Olivier Messiaen var fransk musikklivs store personlighet fra 30-tallet til opp mot 80-tallet. Slik sett dekker han epoken fra Ravels død til de nyere modernister med Pierre Boulez i spissen. Hans musikk er klangskapende og dynamisk, langt fra seriell selv om hans dristige akkorder kan tyde på det. Tonal musikk skrev han i hvert fall ikke, men fuglelydene går igjen i orkester og på klaver. En rød tråd i alle hans komposisjoner er hans brennende visjoner, hans Gudstro og nærmest metafysiske beundring over skaperverket.
Dette er halvannen times musikk som holder deg fast i sine visjoner og sin intensitet fra første stund av. Her får vi komponistens syn på skaperverket demonstrert på en klangfull og opplevelsesrik måte.
En praktfull innspilling med Myung-Whun Chung og Det franske radiosymfoniorkesteret.
