Hjalmar Borgstrøm: Thora paa Rimol, opera i to akter, Randi Stene (Thora), Harald Bjørkøy (Olav Trygvason), Trond Halstein Moe (Håkon Jarl), Oddbjørn Tennfjord (Kark), Trondheim Symfoniorkester dir.: Terje Boye Hansen Simax CD PSC 1230
Operaen Thora paa Rimol hadde sin urpremiere for kort tid siden på så å si historisk grunn på Melhus. Nå foreligger CD-innspillingen.
Det er nesten slått fast at denne operaen er noe nær en sensasjon, og at det er en opera på et ‘europeisk’ nivå. Vi ville ikke velge de ordene og vil innskrenke sensasjonen til at den er blitt liggende 108 år fra den ble skrevet til den hadde sin urpremiere. Selv om Thora paa Rimol ikke er noen dårlig opera, holder det neppe å kalle den ‘europeisk’ og det er ingen ny Turandot.
Dette tidsspranget bare bekrefter at Norge er fattig som operaland. Grunnen til at den ikke er blitt spilt før er ikke manglende kvaliteter men ganske enkelt at Norge ikke hadde noen operascene å framføre den på. Selv i dag, med én operascene, står ikke norske klassikere i kø eller inngår som en naturlig del av standardrepertoaret selv om de har vist seg å ha stor publikumsappell. Her tenker vi på Fliflets Bræins operaer, Arne Eggens Olav Liljekrans eller Geirr Tveitts Jeppe.
Men det sier også noe om det vi lenge har hatt en anelse om, at ambisjonsnivået blant de norske wagnerianerne for hundre år siden ikke akkurat var beskjedent. Det var vel ikke alltid at resultatet helt samsvarte med selvbildet.
Hjalmar Borgstrøm (1864-1925) var ingen ukjent person i norsk komponistliv. De siste årene av sitt liv var han en velkjent og fryktet kritiker. Årene før han vendte hjem til Norge for godt oppholdt han seg mye i Tyskland og grunnen var at hans musikk ble miskjent her hjemme. Eller rettere: ikke satt slik pris på som komponisten gjerne ville. Da hjelper det lite at Edvard Grieg så med svært blide øyne på hans første symfoni og sa at han var et stort talent.
Borgstrøm havnet stilmessig og idemessig i en håpløs bakevje. Han var sterkt inspirert av den senromantiske tyske programmusikken, særlig Richard Wagner. Sine mest kjente komposisjoner er da også programmusikk i form av store orkesterverk som symfoniske dikt.
Dermed fjernet han seg fra såvel den begynnende neoklassiske stilen og det spennende søket i nasjonal musikk som man utover århundret fant hos norske komponister. Han var heller ikke i stand til å få med seg den naturlige utviklingen av musikkbildet etterhvert som den senromantiske rammen ble sprengt, først gjennom Mahler, senere gjennom tolvtonemusikken.
Hans komposisjoner står fram for oss i dag som nesten håpløst metafysiske og tankemessig helt i tåkeheimen. Denne totale spin-out finner vi for eksempel i hans store orkesterdikt Tanken.
Operaen Thora fra Rimol er sympatisk musikk, men den er ikke grensesprengende. På CD-innspillingen er det ikke helt de samme som synger som ved urpremieren. I tittelrollen hører vi her Randi Stene. Kanskje ikke fullt så opplagt hele veien, eller er det komponisten som setter sine begrensninger? Operaen inneholder partier som er besnærende vakre men er også andre steder direkte ha-stemte, særlig i partier for kor. Likevel er det ikke tvil om at denne operaen forsvarer sin plass i vår nasjonale musikklitteratur.
Handlingen er lagt til tiden rundt Olav Tryggvasson og sagnet om trellen Kark er trukket inn i handlingen. Et sujett som har utfordret flere, det var jo i dette historiske stoffområdet at Bjørnson og Grieg hentet inspirasjon til det som var tenk å bli vår nasjonalopera.
Norsk opera hadde på denne tiden en riktig gullalder, men nesten ingen av disse operaene ble oppført her hjemme. De sentrale var Gerhardt Schjelderup og Christian Siding. Særlig førstnevnte er ruvende. Han komponerte i alt 12 operaer og flere av dem ble oppført med stor suksess i Tyskland. Såvidt vi kan se er det den andre operaen fra denne ‘gullalderen’ som nå er digitalisert og festet til rillene, den første var Sindings Der heilige Berg.
Norge har ingen Gergiev som graver fram skatter fra egen kultur. Men kanskje er det en ide å arbeide for å få fram flere av operaene fra denne perioden, flere av dem har vist seg å ha kvaliteter. CD-produksjon burde være svaret, og koster mindre enn en fotballbane. Hører du, Røkke?
Men altså ingen ny Puccini på norsk, ei heller noen Wagner. Men anstendig nok, bevares, og om ikke annet så er det en begivenhet. Vi kan sette kryss i taket og håpe at dette ikke blir noe enkeltstående tiltak.
