Geirr Tveitt: Variasjoner over en folkevise fra Hardanger for klaver og orkester* (1949), Klaverkonsert nr. 4 Aurora Borealis op. 130 (1947)
Håvard Gimse og Gunilla Süssmann* – klaver, Royal Scottish National Orchestra, dir.: Bjarte Engeset
Den fjerde i serien av Geirr Tveitt-utgivelser på Naxos og sammen med BIS-CD’ene med Stavanger Symfoniorkester har vi nå fått rikelig med Geirr Tveitt i den siste tiden.
Denne musikken bestyrker oss i troen på at alt han skrev var ikke like vellykket. For det er med denne musikken øyeblikk hvor den ikke tar oss, den er overlesset og hverken fengslende eller spesiell interessant.
Men det er i enkelte glimt. For mange steder opplever vi magiske øyeblikk. Som i folkevisecodaen i Variasjonene eller den naturmystiske åpninga av den fjerde klaverkonserten, en sats han forøvig har kalt Nordljoset vaknar yuir haustfargane. Det er et språk med ord vi heller ikke alltid forstår men meningen går spektakulært fram.
De farverike nyansene han får fram i bruk av to klaver mot orkesteret i Variasjonene viser at han er en spennende komponist som evnet å bringe fram koloritt i musikken, gi den liv og bevegelse. Her sprudler og spretter det som den reneste vårbekken i kåte sprang nedover fjellsida. På mange måter er det som å oppleve et maleri hvor lerettet med dets farver og figurer er i bevegelse.
Dermed har vi et inntrykk av det svært ujevne hos komponisten. Til tider helt ypperlig men så ordinært og kjedelig noen takter. Det sier også litt at det neppe foreligger noe verk fra hans side som helt bærer preg av ferdiggjørelse. Hva er hva? For omtrent alt som er av noter inneholder skriblerier, strykninger og tilføyelser fra den ene framførelsen til den andre.
Geirr Tveitt var et sært fenomen i den norske komponistfaunaen. Nasjonalist så det gyver etter, men slettes ikke noen tonesetter som hyller kukaker og hestepærenes nasjonalistiske form og konsistens. Likesom Harald Sæverud oppnådde han særlig stor anerkjennelse i de europeiske metropoler – Sæverud i Berlin og Tveitt i Paris. Man likte musikken, ikke fordi den var etterGrieg, men på grunn av dens sterke originalitet. For begges vedkommende ble det trukket sammenlikninger med Bartok.
For innimellom er dette musikk som også låner øre til mye av det som skjer i samtiden (begge konsertene er fra slutten av 40-tallet). Vi hører reminsenser av amerikansk symfonisk musikk fra denne tiden, foruten de sterke dragene av Bartok som ligger over de mørke spennende partiene.
Begge disse verkene presenteres med innspilling for første gang. Vi ønsker dem velkommen
