Schönberg: Gurrelieder
Karita Mattila, Anne Sofie von Otter, Thomas Moser, Philip Langridge, Berlin-filharmonikerne dir.: Simon Rattle EMI Classics 7243 5 57303
Berlin-filharmonikerne får i disse dager ny leder og sjefsdirigent. Claudia Abbado som tok over etter Herbert von Karajan, retirerer og overlater sjefspinnen til Simon Rattle. Dette markeres ved å utgi Schönbergs store verk Gurrelieder.
Gurrelieder er av mammutt-dimensjoner. Selv Mahlers åttende symfoni blir som en pusling å regne i sammenlikning. Bokstavelig talt sprenger det romantikkens grenser, og vi snakker ikke bare om dimensjonene og den veldige bemanningen – blant annet seks pauker og syv basuner – men også tonespråket. I tid ligger det i den senromantiske perioden, komponert mellom Verklärte Nacht og Pelleas et Mélisande.
I dette verket ser vi tydeligere enn i de to andre hvordan Schönberg sprenger rammene for den tonale musikk. Det var ikke mulig å komme lenger. Romantikken er død. De gamle formene må forlates. Nye må utformes.
Et nytt prinsipp oppstår. Hver enkelt tone har verdi i seg selv og er likeverdig med de andre. Tolvtoneteknikken finner sin form. Det musikalske uttrykket blir kortfattet og minimalisert.
Verket hadde slike dimensjoner at komponisten hadde problemer med å fullføre det. Påbegynt i 1900 ble det sluttført i 1911 og urframført først i 1913. Verkets siste del er derfor klart forskjellige fra de øvrige. Her ser vi mer av den ekspressive tolvtonekomponisten Schönberg slik han er kjent for ettertiden. Han anvender tale til toner – Sprechgesang. Også orkestreringen er redusert.
Verket bygger på den danske dikteren P. S. Jacobsens Gurre sanger. Disse versene tar stoff fra middelalderlegenden om Valdemar Atterdags ulykkelige kjærlighet til Tovelille som det sies at dronningen sørget for å ta av dage. Verket er en del av En cactus springer ud som er bygget opp slik at fem unge menn leser opp fra sine manus mens de venter på at den sjeldne kaktusen skal blomstre om natten. Disse versene blander historiske sagn med tidens symbolske ånd.
Innspillingen er med finske Karita Mattila i det krevende partiet som Tove og Thomas Moser som Waldemar. Anne Sofie von Otter synger i partiet som Skogduen, verkets mest kjente del.
Det er ikke noe lite verk Schönberg har gitt til oss. Det er heller ikke det verket som spilles altfor hyppig i konsertsalene, dimensjonene setter en stopper for det. Men det brukes ved de riktig store anledningene. Da Oslo-filharmonien eksempelvis skulle feire sitt 75-års jubileum var det med en framføring av Gurrelieder.
CD-hyllene flyter ikke over av innspillinger av Gurrelieder. Faktisk er det bare 1979-innspillingen (den med Munchs sol på coveret) med Boston Symphony Orchestra/Ozawa og Jessye Normanvi kommer i hug.
Simon Rattle starter sin tid med Berlin-filharmonikerne med dette verket. Et bedre valg kunne han neppe ha tatt. Det er et verk som i sin grensesone mellom tonalitet og atonalitet står mellom det gamle og det nye. I denne brytningstiden vokser det nye fram .
Symbolsk bør vi tolke dette. For dette varsler oss om at en ny epoke har startet: Simon Rattle i Berlin.
