Mahler: Symfoni nr. 2, Totenfeier
Concertgebouw-orkesteret, Melanie Diener – sopran, Petra Lang – mezzo, dir.: Riccardo Chailly Decca 470 283-2
 Hvorfor har Mahlers andre symfoni slik kraft? Hva kommer det av at denne symfonien er den uten tvil mest spilte av alle hans ni fullførte symfonier?
Du får litt av svaret ved denne nye CD-innspillingen med Concertgebouw-orkesteret. Dette orkesteret har slettes ikke tenkt å gi slipp på sitt renome som 1900-tallets store Mahler-fortolker. Denne symfonien er spilt inn i november forrige år, og det er ingen ting som tyder på at ikke Concertgebouw-orkesteret fortsatt bevarer stjerneglansen langt inn i det nye årtusenet. For det er med en slik tolkning at vi klart ser hva det er som fascinerer oss med Mahler i denne symfonien – og ikke slik vi opplevde med den fatale konserten med Kaplan i Oslo Konserthus i fjor høst – vekslingen mellom lys og mørke, mellom liv og død, sorg og kamp – for så å ende med å leve: aufersteh´n, ja auferstehn wirst du (gjenoppstå, du vil gjenoppstå..). Ja, det å leve pånytt etter livets og sorgens tumulter blir som selve symbolet på symfonien der den avslutter for full mundur med kor, orkester og orgel i et flere minutters langt jubelrop. Trompetene jaller, det hviskes svakt fra koret, sopranene synger ut sin fortvilelse – og så revner skyene og tilhørerne må føle det som Mahler gjorde det den gangen han i Hamburg-katedralen hørte en guttesopran sang ordene om gjenoppståelse av Klopstock, noe som førte til at han straks gjorde ferdig sluttsatsen av denne symfonien som det tok nesten ti år å gjøre ferdig. Denne innspillingen har også den symfoniske satsen Totenfeier som Mahler opprinnelig skrev som femtesats i 1886 til den første symfonien (la de døde helter begraves). Senere forkastet han denne satsen, skrev en ny (ikke ulik) som førstesats til den andre symfonien. I mellomtiden hadde han kommet over sangene til Des Knaben Wunderhorn. Selvfølgelig er den nåværende førstesatsen den som passer best inn i helheten til den andre symfonien, men personlig er jeg av dem som synes at Totenfeier er langt råere og friskere enn annensymfoniens offiiselle førstesats. I denne innspillingen har ikke Riccardo Chaillyslike hensyn å ta. Satsen serves rått tilhugget etter at vi har fått hele den andre symfonien i sin helhet. Da virker det bedre, for det er lettere å forestille seg denne musikken som et enkeltstående musikalsk produkt. Det gjorde godt med en fullverdig Mahlers andre etter den miserable opplevelsen i Oslo Konserthus sist desember! |
