Sjostakovitsj: Symfoni nr. 4
Philadelphia Orchestra dir.: Myung-Whun Chung Deutsche Grammophon 447 759-2 (opptak nov. 1994)
Dette er den andre innspillingnen av en av Sjostakovitsj’ mindre spilte symfonier på kort tid. Den forrige var også på Deutsche Grammophon, og da med Gøteborg Symfoniker i den andre og tredje symfonien.
Sjostakovitsj skrev den fjerde symfonien som et modernistisk ‘avvik’ på 30-tallet. Det var først etter massiv kritikk at han ‘kom på banen’ og fikk fullført sin femte symfoni, som er hans mest spilte symfoniske verk.
Den fjerde er en symfoni som av forståelige grunner ikke har vunnet seg noen stor plass i konsertrepertoaret. Symfonien er stort anlagt, en times lengde, men den lider av at den er lite helhetlig og har for mange svake partier. Bare enkelte ganger makter orkestre og dirigenter å få denne musikken til å fange interessen og bli elektrisk.
Vi har opplevd det før, som med Alexander Lazarevs legendariske konsert med Oslo-filharmonien i 1998. Men CD-katalogen er temmelig tynn med innspillinger av denne symfonien, og vi forstår de vanskeligheter dirigenter og orkestre kan ha med å få dette til å låte som et helstøpt verk.
Som delvis i denne innspillingen. Det er bare sistesatsen, og særlig avslutningen, som gjør at dette hever seg og vibrerer. Det er kanskje forklaringen på at det er et åtte år gammelt opptak.
Men den gode klangen og fyldige vellyden kan ingen ta fra dette amerikanske elitedivisjonsorkesteret. Og mot slutten av symfonien makter Myung-Whun Chung som sagt å få dette til å fungere skikkelig.
Derfor er dette en innspilling du bør få med deg hvis du skal komplettere din samling av Sjostakovitsj-symfonier. Klart bedre enn 1979-opptaket med Bernhard Haitink.
