Franz Schreker: Ouverturer – Ekkehard, Fantastisk Ouverture, Der Schatzfräber, Die Gezeichneten, Das Spielwerk
Slovakisk Filharmonisk orkester dir.: Edgar Seipenbusch Naxos 8.555246
Han var en av det forrige århundrets mest undervurderte komponister. Få kjenner navnet hans i dag. Den ‘nye saklighets’-bevegelsen på 1920-tallet så på han som en håpløs romantiker. Men for wiener-publikummet ble han betraktet som dekadensens fremste toneskaper, de så på hans musikk på begynnelsen av århundret som ensbetydende med dissonans og ikke-harmoni. Han var komponisten til Secession -bevegelsen framfor noen og samarbeidet med Gustav Klimt som var scenograf til noen av hans sceneverk.
Franz Schreker (1878-1934) skrev musikk i utvilsomt utpreget senromantisk stil., men for sin samtid var han en ‘Neutöner’ som var mer komfortabel med disharmoni framfør syngbare melodier. Merkelig å tenke seg slikt i dag, for kort etter at han ble kjent kom tolvtonemusikken for alvor med Schönberg, Webern og Alban Berg. Men wiener-publikummet er sære og konservative, de likte (liker) ikke det ‘nye’ og hadde nærmest fordrevet Gustav Mahler fra statsoperaen til New York på dette tidspunktet.
I 1920 ble han utnevnt til direktør for Berlin Musikhochschule, en stilling han hadde inntil nazistene tvang ham til å gå av. Det er antydet at han kort tid etter døde av hjerteslag på grunn av denne avsettelsen
Han har etterlatt seg en flere operaer hvor Die Gezeichneten, Die Flammen, Der ferne Klang, Das Spielwerk und die Prinzessin og Der Schatzgräber er de mest kjente. Hans ballett Der Geburtstag der Infantin ble hans første store suksess, selv om den også skapte stor forskrekkelse for sine erotiske scener, et element datiden forøvrig ‘fant’ mye av i hans musikk. Det forklarer litt hvorfor nazistene så på han som ‘dekadent’ – entartet – og et av sine fremste angrepsmål, de kunne ikke akseptere at en komponist med ‘seksuelle perversjoner’ hadde en av de høyeste stillingene i Rikets musikklliv.
På denne CD’en er det samlet flere av hans forspill og ouverturer. De viser at han var en stor orkesterbehandler med bruken av et fargerikt og stort orkester og gir et interessant tverrsnitt av en komponist vi absolutt burde høre mere av. Men vi har ikke vanskeligheter med å skjønne kritikken mot ham som håpløs romantiker selv om den også rammer flere samtidige. Korngold er et godt eksempel, og det gjør ikke musikken mindre verd av den grunn.
En svært interessant CD-utgivelse
